WINE- FUELED NARCISSISM

BLONDS HAVE MORE... WINE?

2012-01-12T20:12:00.000Z

HOME IS WHEREVER.

2012-01-12T20:09:00.000Z

Før tenkte jeg at at det å føle seg hjemme et sted hadde sammenheng med hvor godt man kjente til den plassen man var. Nå har jeg innsett at selv om jeg ikke kan navnet på alle gatene jeg vandrer langs to ganger om dagen, er det en følelse av hjemme, som gjør at det er så godt å være tilbake her i Oslo. Ikke misforstå meg, juleferien har vært fantastisk. Deilige late dager med familien, gamle venner, vindrikking, god mat og nintendospilling. Men jeg er så lykkelig for at jeg trives så godt her jeg bor! Jeg setter sånn pris på å vende nordover en gang i blant, en glede jeg ikke ville hatt hvis jeg ikke hadde forlatt byen jeg vokste opp i. Det er lov å like to ting like mye.

DO WE RECOGNIZE TALENT IN AN UNEXPECTED CONTEXT?

2011-12-08T12:23:00.000Z

"In Washington DC , at a Metro Station, on a cold January morning in 2007, a man with a violin played six Bach pieces for about 45 minutes. During that time, approximately 2000 people went through the station, most of them on their way to work.

After about four minutes, a middle-aged man noticed that there was a musician playing. He slowed his pace and stopped for a few seconds, and then he hurried on to meet his schedule.

About four minutes later, the violinist received his first dollar. A woman threw money in the hat and, without stopping, continued to walk.

At six minutes, a young man leaned against the wall to listen to him, then looked at his watch and started to walk again.

At ten minutes, a three-year old boy stopped, but his mother tugged him along hurriedly. The kid stopped to look at the violinist again, but the mother pushed hard and the child continued to walk, turning his head the whole time. This action was repeated by several other children, but every parent - without exception - forced their children to move on quickly.

At forty-five minutes: The musician played continuously. Only six people stopped and listened for a short while. About twenty gave money but continued to walk at their normal pace. The man collected a total of $32.

After one hour:

He finished playing and silence took over. No one noticed and no one applauded. There was no recognition at all.

No one knew this, but the violinist was Joshua Bell, one of the greatest musicians in the world. He played one of the most intricate pieces ever written, with a violin worth $3.5 million dollars. Two days before, Joshua Bell sold-out a theater in Boston where the seats averaged $100 each to sit and listen to him play the same music.

This is a true story. Joshua Bell, playing incognito in the D.C. Metro Station, was organized by the Washington Post as part of a social experiment about perception, taste and people’s priorities.

This experiment raised several questions:

In a common-place environment, at an inappropriate hour, do we perceive beauty?

If so, do we stop to appreciate it?

Do we recognize talent in an unexpected context?

One possible conclusion reached from this experiment could be this:

If we do not have a moment to stop and listen to one of the best musicians in the world, playing some of the finest music ever written, with one of the most beautiful instruments ever made…

How many other things are we missing as we rush through life?"

Video : http://www.youtube.com/watch?v=myq8upzJDJc

"LILLE KATTEPUS-LINJEN".

2011-12-07T22:13:00.000Z

Jeg har så fryktelig lyst på en liten pusekatt.

I Erlend Loes "Naiv. Super" får hovedpersonen idéen om å starte den særdeles myke teletorgtjenesten "Lille Kattepus-linjen". Det skal være en linje for "folk som i noen minutter har behov for å høre at verden er fin" (s.181). Han ser for seg at hans lille venn Børre, skal synge inn Lille Kattepus-sangen med sin ustø og spinkle barnestemme, også kan alle som vil ringe inn og få høre den hvis de føler for det.

I forgårs kveld ville jeg ringt "Lille Kattepus-linjen", om den fantes. Da hadde jeg mastertilværelsens første (offentlige) sammenbrudd. Det som utløste gråtingen var at jeg fikk vite at jeg hadde et purregebyr på 120 kroner fra biblioteket. Da knakk jeg ærlig talt litt sammen. Jeg er ikke en sånn jente! Jeg har aldri fått purregebyr før, men jeg tenkte at dette er vel sånn jeg har blitt da. Lat, udugelig, ikke til å regne med, leverer ikke bøkene sine engang, husker ingenting, kan ingenting, osv.

Jeg var, og er vel egentlig fortsatt, urolig og stressa. Jeg har jo vært så ovenpå de siste månedene. Jeg var jo farget lyserosa av fremtidstro og tro på meg selv, og på at det jeg driver med gir mening. Men så, bang! Et lite tilbakeslag. Det er jo bare det det er. Det er som de lekebilene du rygger sakte langs gulvet, med sånn forventningsfull klikkelyd, for så å slippe de, og de raser av gårde med svisj og svosj, enda raskere enn du husket fra forrige gang. Jeg skal snart rase fremover igjen. Men jeg trenger hjelp. Særlig nå som juleferien inntreffer om bare en uke. Mye må gjøres før det, og jeg vet at jeg kommer til å klare det- fordi jeg er heldig. Som masterstudent på et lite institutt er jeg heldig, og følelsen av bortkommenhet som jeg følte før har krympet for hvert år. Jeg har en fantastisk veileder, snille medstudenter, fast plass i 7. etasje med blomst i vinduet, utsikt over byen, kjøleskap og vannkoker.

På Institutt for Kriminologi og Rettssosiologi er det ikke vanskelig å bli kjent med dine muser og guruer. Aldri har jeg møtt så interesserte, SNILLE og engasjerte professorer. De stopper deg i gangen og spør hvordan du har det, klapper deg på skuldra i køen i kaffebaren, smiler til deg i heisen, og holder oppe dørene for deg. De forteller at det du skriver er en viktig del av instituttets forskning og bilde utad, og at det betyr noe. Jeg føler meg trygg og ivaretatt der oppe. Små ting. Jeg blir fortalt at jeg har noe å bidra med. Menneskene der oppe er opptatt av å hjelpe meg, alle vil se at du lykkes, de vil hjelpe studentene til å bli gode, og er ikke først og fremst opptatt av å gullmale sin egen hale, eller skape et hjerteløst og helproft image for seg selv, og jeg vet at de hjelper meg bare jeg spør. Jeg vet at jeg alltid kan ringe noen, eller banke på kontordøra deres, når som helst.

Besøkstid har jeg aldri praktisert, jeg har alltid tid, kanskje du vil ta med en kopp kaffe?, sa 80 år gamle professor Nils Christie da jeg forsiktig spurte om anledning til å be om råd en vinterdag for fire år siden. Og der satt vi, og dyppet mariekjeks i kaffen, og snakket om nærhet og ondskap. Jeg tror ikke det finnes ondskap jeg, sa han, og lo godt av sin egen parodi på sitt eget velkjente utsagn.

Poenget hans er at tilbøyeligheten til å gjøre vonde handlinger mot noen minker desto lengre unna man er, både fysisk og psykisk, og slikt sett er ondskap og nærhet ubønnhørlig knyttet sammen. Personlig er Christie et eksempel på nesten det motsatte. Tilbøyeligheten til å være god mot noen som ikke er spesielt nær (les: meg), er ikke liten selv om han ikke har noe å tjene på det.

UTGJØR EN FORSKJELL FOR NOEN DU IKKE KJENNER I JULA.

2011-12-06T15:21:00.000Z

Gi en julegave til noen som ikke forventer å få noen! Fattighuset i Oslo (Grønlandsleiret 39) tar i mot julegaver alle hverdager mellom kl 10-16. Gavene må være innpakket, nye og helst i originalemballasje, og merket med hvem det kan passe å gi gaven til. Jeg oppfordrer alle til å kjøpe et par gaver ekstra, og gi de bort til noen som garantert vil sette stor pris på det. I jula blir vi alle litt ekstra sentimentale, og det er lett å tenke at verden bare er urettferdig og trist når man ser på skjevfordelingen i samfunnet, og det er fort gjort å tenke at "jaja, det ikke er noe vi kan gjøre med det", men i dette tilfellet er det faktisk mulig å gjøre en forskjell for et menneske. Gi bort litt omtanke du og!

FROGNERLOVE #9256

2011-12-06T12:59:00.001Z

Da jeg ruslet nedover Bygdøy Allé nettopp var det en eldre herremann som kom i skade for å treffe meg med sigarettsneipen han knipset avgårde. Han ble helt satt ut av skam, og insisterte på å gi med en tyvekroning sånn at jeg kunne kjøpe meg "en marsipangris eller noe". Av denne hendelsen drar jeg to konklusjoner: 1) Jeg elsker å bo på Frogner. 2) Mitt usminkede ansikt får meg til å se yngre ut enn jeg først trodde.

MAT, TOSCANA, LYKKE.

2011-12-05T16:11:00.000Z

Mens jeg sitter her og venter på vinter og snø, og føler meg fanget mellom to årstider, er det ikke fritt for at jeg tar meg selv i å drømme meg tilbake til livets store høydepunkter. Sommerens tur til Toscana var et slikt et, og siden det ikke er noen hemmelighet at jeg er et matvrak av dimensjoner, tenkte jeg å tenkte jeg å dele med dere et utvalg av de kulinariske høydepunktene fra denne turen. Noen tar en Redbull for å få energi, jeg ser gjerne på bilder av mat jeg engang har spist. Bedre for tennene!

Kalv med hvite bønner i olivenolje. Akkurat fremme i Firenze på kvelden, rakk akkurat middag.

Her ville jeg gjerne kjøpe en kokosnøtt, men Eirik mente at det burde jeg ikke. Så jeg lot være. Han er jo tross alt eldre enn meg.

Tidenes lunsj. Og det mener jeg. Jeg spiste en ribollita som jeg har drømt om hundre ganger siden. Hvis dere drar til Firenze, MÅ dere dra hit!

På andre siden av Arno fant vi en hyggelig vinbar, og jeg var selvfølgelig sulten, så da passet det fint med et slags italiensk ostesmørbrød med lagret ost og salt skinke.

På vei ut mot kysten i vår lille Fiat 500, med markjordbær, aprikos og hvite fersken på fanget. Se så brun jeg var blitt allerede!

Når man er ved havet skal man spise sjømat. For eksempel denne kreasjonen med blekksprut, potet, persille og sitron.

Eller ansjos.

Eller hva med en kraftig sjømatgryte med hjerteskjell, blåskjell, kamskjell og kreps? Åååh...

Spaghetti med vongole.

På besøk hos den verdensberømte slakteren Dario Cecchini. Kun kjøtt på menyen.

Biscotti og vin santo avsluttet et Michelin-måltid.

Porchetta og lokal vin på terassen vår i Sienna.

Tagliatelle med sjøkreps. Herregud!

Trøffelpasta på en bakketopp, med turens triveligste vertskap.

Fersk pølse og bønner. Kanskje en av mine favorittretter.

Squashblomster og bønner på et gatehjørne i Frenze.

Dette kunne vært en delikatessebutikk på 5th Avenue, men det er en bod i et skittent smug midt i Firenze. Utvalg og kvalitet står neppe tilbake for en grønnsaksbutikk med hvite gardiner og gullskilt. Eller kassaapparat for den saks skyld.

Jeg vil tilbake! Og det skal jeg. Ikke til Firenze, men tilbake til Piemonte. I slutten av januar. Det blir fint.

ENDRING.

2011-11-23T14:51:00.002Z

Om ting ser litt merkelige ute her inne, skyldes det at jeg prøver å gjøre noen endringer.

DOMMEDAG I SIENNA.

2011-11-05T11:53:00.002Z

DØD OG FORDERVELSE!

2011-10-31T18:49:00.000Z

TRE TING PÅ MIN KJØKKENBENK I HØST.

2011-10-10T18:46:00.000Z

Kremet gresskarsuppe med gressløk og pinjekjerner.

Bønnesalat med et sympatisk budskap.

Krabberisotto og Mack-øl.

I DET SISTE.

2011-10-10T18:41:00.000Z

Bursdagsfrokost!

Sikkerhetspolitisk konferanse med Utenriksdepartementet på Bristol.

Fantastiske joggeturer i Frognerparken.

Sikre tegn på at sommeren er over.

UNDER THE SURFACE SO CRYSTAL CLEAR, EVERYONE WAS REALLY TENSE, WAITING DOWN THERE.

2011-10-07T11:24:00.002Z

Er det noen som vet hvor disse vakre bildene av damer som ligner på posjerte egg kommer fra? Jeg har lagret de i en mappe, men jeg har tydeligvis glemt å merke dem. Kan noen hjelpe?

Edit: Talentfulle Zena Holloway var det! Takk!

MEATLOVER.

2011-10-05T17:27:00.001Z

Mer fra Hellstrøm. Jeg synes disse videoene er veldig kule, og selv om jeg har mye å si om alkoholreklameforbudet (som f.eks innebærer at en vinimportør ikke engang har lov til å skrive på sine nettsider hva slags produsenter de har i porteføljen sin), vil jeg ikke komme med en tordentale her. Det får vente. I mellomtiden burde du se den andre videoen, og selvfølgelig smake Hellstrøm Bon Vin Rouge.

VERDENS VAKRESTE BY.

2011-09-21T11:21:00.001Z

Firenze, juli 2011.

NON SCHOLAE SED VITAE DISCIMUS.

2011-09-18T15:39:00.000Z

Utsikt fra et av klasserommene på Bilgi University i Istanbul.

Å VÆRE ENSOM OG Å VÆRE ALENE ER TO FORSKJELLIGE TING.

2011-09-17T20:09:00.002Z

"Jeg er så sliten for tiden", "det er så mye jeg skulle gjort", "Jeg bare føler at jeg må være med". Å være på konstant overskudd på jobb, for deretter å kollapse fullstendig i dét kofferten slippes mot stuegulvet, er en nærmest parodisk fremstillig av det moderne menneskets offer på veien mot lykke. Karrierejag, behov for å bevise noe, og en urokkelig tro på at suksess er veien til lykke. Det kan være vanskelig for en partner eller en familie å være førstehåndsvitne til at en av ens nære alltid vender hjem i en nedslitt variant, som alltid ligger på minussiden. Hvis mine dager kommer til sin ende brått og uventet, vil jeg i det minste vite at jeg har levd. Jeg har vært et menneske, og jeg har tatt i bruk hele mitt følelsesapparat og mitt mentale register. Jeg vil sørge for at jeg har styrt klar av det emosjonelle vakum som oppstår i det mennesker presses utover sin egen funksjonsdyktighet. Jeg vil bry meg om de tingene som betyr noe, jeg har behov for å gråte og være svak, og jeg er ikke redd for å vise det! Jeg vil la mine uforutisgbare følelser ha forrang. Skjønt, det er lettere sagt enn gjort.

Hos enkelte mennesker er det særdeles enkelt å få en fornemmelse av deres indre liv. De bærer følelsene med seg på utsiden av kroppen, og deler gjerne både gleder og sorger. Andre er ikke så lette å tyde. Noen krever gjettekonkurranser av verste sort, og det er lite jeg liker mindre enn det. I blant hører jeg små ord som viskes forsiktig frem, små små ytringer som hinter om at noe er vanskelig, men det er vanskelig å vite hvor dypt det stikker. Det er sjeldent jeg blir spurt om hjelp. Det er vanskelig å spørre, jeg skjønner det. "Ja, så hvordan går det med deg?". -"Jo takk, bare bra", etterfølges alltid av en spørrende smil. "Og med deg?". Refleksen sitter i ryggmargen. Antar vi at andre egentlig ikke vil ha det oppriktige svaret?

Sympati, empati, medlidenhet og kjærlighet øses med større letthet over de som kan innrømme sine svakheter, de som kan senke sine skjold og la andre ta del i deres nedturer og vanskelige tider. Jeg ble en gang glad i min sjef først den dagen jeg så at han gråt. Da var prestisjen synkende, og kjærligheten på stigende kurs.

Ingenting er mer verdifullt og betydningsfullt enn kjærlighet mellom mennesker, og den kontakten som kjærligheten kan vokse ut fra gror best dersom vi åpner oss for hverandre. La andre få vite det hvis du har det vanskelig, overvinn ryggmargsrefleksen.

De samme firkantede stenene ble i middelalderen brukt til to fullstendig motstridene formål- å bygge broer og å bygge borger. Av disse kan vi vel enes om at det er brobyggingen som taler den godes sak, men allikevel bygger vi daglig borger mellom oss selv og de andre menneskene. Borgene kan bestå av mange ting. Selvhevdelse, prestisje, karriere, penger, falsk selvtillitt og urealistiske tanker om suksess som veien til lykke. Hvis du noen gang føler deg litt ensom inne i den kalde borgen din kan jeg foreslå en snarvei tilbake til verden: Slutt og skryte, og slutt og strebe. La heller et annet menneske få vite hvordan du egentlig føler deg, der bak de firkantede stenene. Bruk de heller til å bygge en bro.
En stor svakhet ved vår kultur er en usviktelig tro på at "bare jeg lykkes med dette, bare jeg får andre til å se at jeg er best, bare jeg oppnår prestisje og suksess- da vil andre elske med. MÅ jo andre elske meg!". Dette stemmer ikke. Å lykkes, å oppnå noe, og å utfordre seg selv er spennende og meningsfullt, men seierspallen er ikke et sted å tilbringe hverdagene. Førsteplassen på pallen er det mest ensomme stedet i hele verden.

MAAEMO-OSLO

2011-09-17T14:03:00.001Z

Kjæresten min har forresten laget en veldig fin liten film for Maaemo, arnestedet for mitt livs beste resturantopplevelse. Jeg har skrevet om mitt første besøk der tidligere, og skal denne gangen nøye meg med å gjenta at jeg anbefaler dere på det aller varmeste å ta turen dit i høst. Det er noe veldig magisk med det stedet, og jeg har sånn genuin respekt for ideologien til menneskene bak. Økologisk, kortreist, naturlig, ekte, ærlig, elegant og innovativt. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

HVOR ER RØDVINEN?

2011-09-13T19:53:00.004Z

Det var bare et spørsmål om tid før også hanefar Hellstrøm også kom med sin egen vin. Og jeg må innrømme, når det gjelder troverdighet til å selge meg en såkalt kjendisvin, er Hellstrøm en mann jeg intuitivt stoler på i langt større grad enn både Anne-Kath og Alex Rosén. For en og en halv hundrelapp får du en frisk og konsentrert vin fra det vakre landskapet sør i Rhône, med deilig duft av skogsbær og moreller, og som passer godt til mange slags typer mat. Vinen er en blanding av tre druetyper, henholdsvis 80% Grenache, 15% Syrah og 5% Mourvedre. Hellstrøm Bon Vin Rouge er laget i samarbeid med den norske vinimportøren Christopher Moestue (som er suveren når det gjelder kvalitetsprodukter i Norge) og vinmakeren Francois Perrin fra det sagnomsuste Château de Beaucastel som er viden kjent for produksjon av høykvalitetsviner. Foreløpig er den kun å få tak i på bestilling, men det kan du enkelt gjøre her. Jeg dro alene på lanseringen av vinen på Skaugum, og koste meg som bare det. Etter noen glass endte jeg opp med å snakke med en viss matglad nordnorsk artist i nesten en time. For å si det sånn, jeg hadde "Har en drøm" på hjernen når jeg våknet neste morgen, og "I´m lost in the tango" inntraff cirka rundt lunsjtider. Mellom grillmat, sjokolade og store glass rødvin ble også denne videoen vist. Her ser vi Hellstrøm fra en litt annen vinkel enn den strenge samlivsterapeuten som ruller over tv-skjermene våre denne høsten. Hva synes dere?

WOODKID-IRON

2011-09-13T19:03:00.002Z

Jeg får frysninger på ryggen! Dette er den vakreste musikkvideoen jeg har sett på mange år. Eller, jeg kan faktisk ikke huske å noengang ha sett noe lignende. Videoen er regissert av den vanvittig talentfulle Woodkid selv, som egentlig er en 28 år gammel franskmann med navnet Yoann Lemoine. Han har sitt utgangspunkt i filmregi, og Iron, som kom ut i mars 2011 er hans første EP. Alt er helt perfekt. Se den her. Mange ganger.

Låten er forøvrig også kjent fra traileren til det fantastiske Ubisoft-spillet Assassin´s Creed- Revelations, og hvis du tar en titt på den også er jeg sikker på at du med letthet kan dra noen kunsteriske og emosjonelle linjer mellom estetikken til de to videoene. De gjør hverandre godt.

When a man's battles have been won and his enemies destroyed, what then? Where does he find purpose and meaning? To find answers to these questions, Ezio Auditore will travel east in search of the lost library of the Assassins. In Assassin's Creed Revelations, master assassin Ezio Auditore walks in the footsteps of the legendary mentor Altair, on a journey of discovery and revelation. It is a perilous path -- one that will take Ezio to Constantinople, the heart of the Ottoman Empire, where a growing army of Templars threatens to destabilize the region.

Assassin´s Creed- Revelations

Takk, men.

2011-09-12T12:21:00.002Z

Huffameg! Min litt sutrete dag (ref. forrige innlegg) resulterte i et titalls sinte (!) og engasjerte kommentarer om hvordan jeg kunne la dette skje. Hvordan skal dette samboerskapet vare? Enn når/ hvis dere får barn? Og så videre. Det er kjempefint at dere vil støtte meg, men nå har jeg bare dårlig samvittighet. Sannheten er at min fremstilling var unyansert, og var helt klart preget av min dårlige dagsform. Så, jeg tror ikke jeg vil godkjenne kommentarene til forrige innlegg, rett og slett fordi jeg egentlig ikke ville ta en offentlig skittentøysvask. Håper ingen føler seg støtt av den grunn. Men, takk! :) Nå skal jeg vanne de vakre rosene jeg har fått, fryde meg over mitt ryddige kjøkken, hente rent tøy i kjelleren som jeg ikke selv har hengt opp, og for en gangs skyld skal jeg lage middag.

Intet nytt.

2011-09-10T16:42:00.001Z

En lys og lett lørdag. Vandring på brostein med solbriller på nesen. I Gamle Festsal snakket Hylland Eriksen om renhetsideologier i komplekse samfunn. Han er så flink! På vei hjem med handleposer fulle av deilig mat og vin, og solen skinte fortsatt. Gulvene skinner også, og vasken på badet glitrer av såpe. Oppvasken er borte og søpla med. Mannen min måtte sove litt når jeg dro frem vaskebøtta. Det må han alltid. Gir meg dårlig samvittighet fordi han blir så brydd av sin egen dårlige samvittighet. Det er et problem det der, og jeg håper at jeg en gang vil få et godt (nok) råd. Jeg har gjort hundre prosent av husarbeidet i snart seks år. Selv min egen bursdagsmiddag for fjorten personer måtte jeg rydde opp rubbel og bit etter. Slår et slag for tradisjonelle kjønnsroller! Neida, det er godt han ikke er perfekt han heller. Det hadde nok bare skapt enda mer hodebry. På den annen side tar jeg gjerne i mot forslag om hvordan man kan manipulere, lure, bestikke (?) eller overtale mannen til å hjelpe til. Jeg ber ikke om mye. Kanskje bare at han tar seg av sine egne ting? Jaja, han blir sikkert enda mer brydd når han leser dette, men det får bare være. Det bør ikke komme som noen bombe heller. Jeg skal gi meg nå Eirik. Vi har et halvt reinsdyr på kjøkkenbenken, masse kantareller, god vin i skapet, og en deilig helg foran oss. Det er egentlig ikke så gærnt.

Nesten.

2011-09-09T18:09:00.001Z

I dag var en av de fine høstdagene. Luften var klar og kjølig, men når solen kom frem brant det på de mørke dongeribukselårene mine der vi satt ute på brosteinene og tok en fredagspils. Det smiles av høsten. Det er all grunn til å være positiv, er det ikke? Det er småting som kribler i magen, men aldri skal livet være hundre prosent, skal det vel? Perfekt kommer i hvertfall jeg aldri til å bli, og jeg kommer heller aldri til å slutte å måle meg opp mot de andre. Det er vel et grunnleggende instinkt. Jeg er sikker på at det ikke er grunn til bekymring allikevel. Det er sikkert ingenting.

Jeg er et godt menneske.

No rullar Havet svært mot Land med Skùm um skavlande Ryggir. Og bryt seg sprengt mot Øydestrand, der berre Vindtroll byggjer.

2011-08-31T19:24:00.003Z

Og Stormen skrik i ville Gru,

der yvi Djup han jagar

med Fòk og Ròk um Rev og Flu

i desse Haust-myrke Dagar.

Eg høyrer den villande Skræmesong

av Møy som Brìmhesten rider;

ho kvad og galdra so mang ein Gong

mot Naud og Nedgangs Tidir.

Det gjeng som Sorg, det gjeng som Spott,

det gjeng um Vaa og Vande;

det er den varslande Vildrelaatt

som skræmmer Liv av Landet.

Og Jordi skjelv i Havsens Marm,

der bleik ho frys i sitt Snøyde;

det folnar Bø og det Kolnar Barm;

det vert i Verdi øyde.

Den siste Graa-Gaas strauk mot Sud;

tungt under Sky ho kava;

alt liv i Hie og Vinterbu

vil ned og burt seg grava.

Lauvsblokka rustnar i livde Lund

og ryk av sinom Kviste;

det vart so syrgjeleg stutt ei Stund,

til ho sitt Ynde miste.

Paa Vollen blømde Blomar smaa',

so sælt mot Soli nøydde;

no er der ingin meir aa sjaa.

Dei folna burt og døydde.

So døyr det burt i den unge Barm,

so folnar Blom og Blide,

naar Saknad sløkkjer Voni varm

med Taarir salte og stride.

So døyr det burt, so døyr det ut,

mitt Liv med alt, det drøymde,

naar Elskhug vendest til Harm og Sut,

og Guten burt meg gløymde.

No er her sturt, no er her kaldt,

og Stad og Stund meg møder;

mi svikne Von tok fraa meg alt,

og Hjarta svider og bløder.

Og Havet rullar svært mot Land,

og Regnet driv mot Rute;

det syng og susar um Øydestrand

at no er allting ute.

Garborg, Haust, "Haugtussa".

Castiglioncello.

2011-08-21T11:33:00.001Z

Castiglioncello er en ordentlig liten perle langs den toskanske kysten. Byen ligger mellom frodige grønne åser og turkist hav og har i mange år vært samlingsstedet for store kulturpersonligheter, skuespillere og politikere. Her finner du en flere kilometer lang strandpromenade som snirkler seg langs både dramatiske klipper og varme glatte svaberg. Bademulighetene er mange, og dersom du er av den romantiske typen er denne byen verd et besøk. Og for ikke å glemme den deilig sjømaten! Utsikten på det nederste bildet er fra balkongen på hotellet, der vi tilbrakte en uforglemmelig kveld med hvitvin og gode samtaler. Jeg drømmer om Italia minst en gang om dagen, og jeg har en snikende følelse av at jeg vil komme til å vende tilbake allerede før jul.

Eden.

2011-08-04T19:55:00.001Z

Did you ever think of me,

As your best friend.

Did I ever think of you,

I'm not complaining.

I never tried to feel.

This vibration.

I never tried to reach.

Your eden.

Saker og ting jeg er takknemlig for.

2011-08-04T12:55:00.001Z

At jeg har besøkt steder som dette. At jeg ikke er kjendis, og særlig at jeg ikke er norsk kjendis. At jeg ikke har afro. At jeg har verdens beste kjæreste. At jeg ikke er allergisk mot noe jeg elsker. At jeg har veldig lite hår på leggene og under armene. At jeg bor i en stor leilighet i et nydelig og rolig strøk. At jeg kan lufte uten å høre en eneste bil. At jeg kan reise hjem til nordnorge når jeg vil, og sette mer pris på det nå enn da jeg bodde der. At jeg har en grønnsaksbutikk nesten rett over gaten. At jeg bor i Norge, og at jeg bor i Oslo. At jeg har så mange "gamle" venner. At jeg snart har en solid utdannelse. At jeg har to søte småsøstre, snille foreldre, en god bestemor, et nydelig tantebarn, og en ellers flott familie og svigerfamilie. At jeg får anledning til å smake veldig mye god vin. At jeg ser himmel og trær fra sofaen, og ikke bygårder og strømlinjer. At jeg betaler husleien med fysisk arbeid. At jeg ikke vokste opp med blogger og internett. At det akkurat begynte å regne sånn at jeg slipper å vanne rosene. At jeg ikke har noen sykdommer. At jeg aldri har knekt noe. At staten betaler meg for å studere. At jeg vet hvordan jeg skal ta vare på meg selv. At landet jeg bor i fungerer. At jeg har fast plass på skolen, med egen hylle, skap og blomst. At jeg har peis. At jeg ikke fikk min første mobil før på ungdomsskolen. At jeg har et spisebord med tolv stoler der vi kan ha mange venner på middag. At jeg liker å lage mat, og bryr meg om hva jeg spiser. At jeg har en sterk lovlydighetstrang. At jeg er forelska. At jeg ikke er programleder i frokostquiz. At jeg har et tørkerom i kjelleren der jeg kan henge det våte tøyet. At jeg liker øl. At jeg er veldig tålmodig. At noen heller vil ha meg enn noen andre. At jeg ikke trenger å slanke meg. At jeg ikke har svære bryster, og kan gå med hva slags klær jeg vil. At jeg er flink med penger, og klarer meg uten å jobbe noe særlig. At jeg har ribollita i kjøleskapet. At jeg har vin i vinskapet.

Og så mye mer!

22072011

2011-07-31T18:29:00.000Z

Denne uken har vært den lengste i hele mitt liv. Jeg kan ikke få sagt nok hvor intenst jævlig forrige fredag var, og hvor inderlig jeg skulle ønske at vi hadde sluppet å oppleve det. Solen skinte, og jeg pakket ut kofferten etter å ha kommet hjem fra Toscana kvelden i forveien. Jeg var fylt med gode minner og inspirasjon, og kjente meg lett og glad i kroppen. Jeg skulle til byen og se på et nytt skjørt, og kjøpe kontantkort til lillesøster, så jeg børstet håret, kledde på meg et par fine sko, og gikk mot busstoppet. Jeg gikk av bussen ved Stortinget ca halv fire, og med høy musikk på ørene ruslet jeg oppover lillegrensen, og utenfor Gina Tricot piper mobilen. Eirik sender meg en melding "bombe i sentrum???". Nei, det går vel ikke an? Plutselig innser jeg at vinduene rundt meg var knuste, mennesker gråt, og jeg skjønte absolutt ingenting. Jeg røsket musikken ut av ørene, og gikk nærmere for å se. Jeg så gulaktig røyk, og kjente at det luktet vondt. En svær folkemengde, inkludert alle butikkansatte i området hadde stimlet sammen på gaten, og alle stirret oppover Akersgata. Herregud, nå brenner det, tenkte jeg, og gikk enda litt nærmere for å finne ut av hvor det kunne være, siden jeg kjenner flere som arbeider i området. Eirik ringte. Jeg sto omtrent helt bakerst i folkemengden, og sto på tå for å se fremover. Plutselig hører jeg noen langt der fremme rope "bombe!", "terror!", "løøøp!", hvorpå hele folkemengden snur seg i mot meg og løper i vill panikk. Jeg kjente hjertet mitt stoppe, men snudde meg og løp. "Alle her løper, jeg vet ikke hvorfor, men jeg løper etter", sa jeg i telefonen, og vi avtalte å møtes i Slottsparken. Jeg kjente tårene presse på, og det dannet seg en ekkel kump i magen, som i dag, ni dager etter, enda ikke har sluppet taket. Jeg hadde på høye hæler, og ute var det glatt etter gårdagens regnskyll.

Nederst i lillegrensen snubler jeg for første gang. Det svir i kneet, og da jeg stabler meg på beina ser jeg at tilogmed vinduet til Lindex på Karl Johan er sprukket. Det kan ikke være en brann. En jente på min alder ligger flatt ut på magen på bakken og gråter, og sammens med en eldre mann hjelper vi henne opp, og ser henne forsvinne hylende nedover Karl Johan. De ansatte på Lindex gråter, og flere ansatte fra flere andre butikker i nærheten løper sammens med folkemengden. Like foran Stortinget oppløses folkemengden litt, og folk løper i alle retninger. Jeg snubler for andre gang, men løper videre så fort jeg kan, i det det slår meg at Stortinget ikke er den beste plassen å være i tilfelle vi virkelig er under angrep. Jeg kjenner tårene renne nedover kinnene, og jeg er livredd. Det føltes som om at jeg løp for livet, og bare ventet på den neste eksplosjonen. Hvor ville det smelle neste gang? Jeg har aldri i mitt liv fryktet for mitt eget liv før. Jeg løper videre oppover Stortingsgata, og slår begge knærne i asfalten for tredje gang like ved Narvesen. Da hørte jeg de første sirenene, og folk gråter fortatt høyt rundt meg. En liten svensk jente på kanskje 6 år hylte og var livredd, og skalv i armene til sin mor mens vi løp sammen oppover mot Nasjonalteateret. Der løper jeg rett på et tysk turistpar i 60-årene som begge roper "can somebody please tell us what´s going on?!". "Bombe!", roper jeg tilbake på norsk, og løper opp i Slottsparken der jeg omsider finner Eirik.

Den neste halvtimen var ingenting annet enn et helt forjævlig sort hull. Jeg husker at vi går hjemover med raske skritt. Jeg husker at vi oppdaterte nyhetene på telefonene våre i ett kjør, og jeg husker at vi fikk se det første bildet av den utbombede høyblokken. Jeg nektet fortsatt å tro at dette var terror. På Twitter kom de første nyhetene om at muslimer ble dratt av bussen og banket opp, og jeg ville kaste opp. Jeg var livredd da vi gikk forbi den amerikanske ambassaden, og jeg kastet bekymrede blikk mot slottet i det vi passerte. Før vi hadde svingt inn i Bygdøy Allé skjønte jeg at ingenting kom til å bli det samme igjen etter dette. Flere bilder ble lagt ut på nettavisene, og etterhvert innså jeg at dette ikke var en gassulykke eller et elektrisk anlegg som hadde kollapset. Dette var terrorisme i Oslo. Og verden kom aldri til å bli den samme. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelelsen inni meg da vi kom hjem. En del av meg var lettet og følte meg trygg, en del av meg tenkte på alle de menneskene som jeg hadde løpt sammens meg, og en del av meg begynte så smått å reflektere over hva dette faktisk innebar. Hvilke enorme dimensjoner som utspilte seg bare noen kilometer unna. Jeg vet ikke hvilken vei han tok ut til Utøya, men tanken på at han kan ha passert oss på veien er helt ubeskrivelig. Tven sto på hele kvelden, og nyhetene om en skyteepisode på Utøya kommer som en knyttneve i magen. Jeg tenkte ikke umiddelbart at det her var noen sammenheng, men innså etterhvert de grusomme realitetene. I løpet av ettermiddagen blir to bekjente jaget, skutt og drept av en av en forskrudd djevel, og en venninne som var på jobb i Regjeringskvartalet blir innlagt på sykehus med ødelagte hender og ansikt. Kvelden går sakte, og kvalmen blir bare verre og verre. Og midt oppe i det hele slår det meg at jeg har jobbet i ett år med en masteroppgave om Oslopolitiets arbeid meg terrorberedskap. Hva faen betyr det nå liksom? Alt kom plutselig litt vel nært på, og jeg skyver alt til side og fokuserer på min egen mentale helse for å ikke gå fullstendig i kjelleren. Vi drikker to flasker vin, og legger oss omsider til 8 drepte på Utøya. Jeg er i sjokk. Jeg får ikke sove, og etter at tallet 87 dukket opp på VG, ga jeg opp og sto opp.

Dette er veldig vanskelig å skrive om, ikke bare fordi det er vanskelig å huske og vanskelig å forklare, men også fordi at jeg ikke klarer å formidle følelsene jeg følte den dagen, og jeg føler ikke at min beretning reflekterer jævelskapen tilstrekkelig. Det er ikke nok! Det høres ikke ille nok ut! Lørdag morgen hoppet jeg på et fly til Stockholm, og fløy hjem fra København noen dager senere. På vei til Gardermoen gråt taxisjåføren min, og politi med maskingevær var en konstant påminnelse om hva det var jeg flyktet fra. Ni dager senere begynner livet så smått å gå tilbake til normalen. Jeg har sett åstedet, jeg har lagt ned blomster, jeg har grått, jeg har sørget og jeg har klemt fremmede på gaten. Jeg har lest blogger og tweets fra de arme menneskene som overlevde, og jeg har begynt å se konturene av gjenoppbyggingen av en såret nasjon. Jeg elsker jo Norge, og jeg elsker Oslo. Jeg nekter å være redd, og jeg nekter å føle meg utrygg i byen jeg har bodd i i snart seks år. Jeg har følt på kjærligheten på gatene, og det voksende blomsterhavet og små barns egenlagde kort får meg til å gråte. Menneskene er milde og stille. Ingen dytter på bussen, og ingen skriker utenfor utestedene. Jeg derimor er nærtagende, humørsyk og ekstremt emosjonell. Jeg løper på badet og gråter av den minste ting, jeg irriterer meg over mennesker som ikke har respekt for andre, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er spesielt hyggelig å leve sammens med. Jeg lar meg provosere voldsomt av Morrisey, av folk som kvelden 22.juli blogget om hvor drita de hadde vært og hvor mange de hadde klint med kvelden i forveien, og av alle som så for glade i dagene i etterkant. Jeg har kjent på mange irrasjonelle følelser, og gjør det fortsatt. Dette kommer til å ta tid, men det er vårt ansvar, vi som ikke mistet livet, og gå videre. Denne hendelsen kommer til å styrke vår generasjon, gjøre oss motstandsdyktige, engasjerte og solidariske. Vi besvarer hat med kjærlighet.

Jeg gikk forbi Lippestad i Akersgaten i går. Han gikk stille og rolig for seg selv, i dress og med stresskoffert. Han hadde en bekymret mine, og gikk med senket hode. Det var ingen sint mobb å se. Ingen høygafler og ingen fakler, ingen sinte tilrop og ingen konfrontasjoner. For Norge er han bare en helt vanlig mann som gjør jobben sin. Den riktignok grusomme jobben, som representerer styrken ved det som gjør Norge så godt. Sånn gjør vi det nemlig her, i verdens fineste land. Han som prøvde å ødelegge oss feilet fullstendig, hans utilgivelig handlinger har hatt helt motsatt effekt. Det blir ikke krig i Europa. Det er lettere å samles om en tragedie enn en lykkelig hendelse, og det er de båndene som er sterkest og varer lengst.

Via con me.

2011-07-10T16:15:00.002+01:00

Om to døgn sitter jeg på flyet til Toscana, og da kan bare Oslo være Oslo og regn være regn. Da skal jeg spise bistecca og drikke vin i ni dager til ende, cruise rundt i en liten bil fra by til by, besøke vinprodusenter, sole meg, nyte temperaturer opp mot førti grader, kanskje bade i Middelhavet, kysse, smile og nyte. Jeg gleder meg så inderlig.

These are the days my friend, and these are my days.

2011-07-06T15:38:00.000+01:00

Herman Dune- "Tell me something I don´t know"

2011-07-03T13:34:00.001+01:00

En fin liten historie om en blå yeti på ville veier sammens med en usedvanlig praktfull herremann, som de fleste av dere sikkert drar kjensel på. Takk til Ine som viste meg denne!

Piemonte, Italia.

2011-07-03T13:25:00.001+01:00

Når hobbyen din tar deg til steder som du ellers aldri ville besøkt, og lar deg møte mennesker som lever for naturen og jakten på den gode smaken,

og gjør deg glad og stolt og fylt med glede ovenfor å ta del i en tradisjon som er like gammel som sivilisasjonen selv,

da vet du at du har funnet riktig hobby.

Om mitt eget lille hjørne av internett.

2011-06-30T12:40:00.001+01:00

Første og siste dagens outfit: bluse fra Vero Moda, smykke fra H&M, etterveksten er et DIY-prosjekt

Selv om flere hundretusen av oss gjør det, opplever jeg stadig at folk gjør narr av fenomenet blogging. Akkurat som om det er et belastet ord. Ingen (få) tør å innrømme at man følger med på andre blogger, og dersom vi snakker om det er det sannsynligvis for å gjøre narr av andres bloggposeringer, dagens outfit og hysteriske sminkevideoer. Er ikke det egentlig litt slemt gjort? Jeg har skrevet på denne bloggen i snart fem år, noen ganger flere ganger om dagen, andre ganger med måneders mellomrom. Jeg har ikke vært veldig personlig, men har allikevel en ganske fin dagbok (ukesbok/månedsbok) over ting jeg var opptatt av, hørte på, spiste, så eller lot meg begeistre meg av i en femårsperiode der det har skjedd mye i livet mitt. Oppturer og nedturer. Er det flaut at jeg har lagt dette ut på internett? Er jeg narcissistisk og selvopptatt? Burde jeg skamme meg? Jeg verken tvinger eller oppfordrer noen til å lese bloggen min, og jeg trenger ikke å forsvare ovenfor noen om jeg er interessant nok til å fortjene en plass i bloggosfæren. I den grad jeg kan si at jeg skriver for andre enn meg selv, er det i såfall for å spre noe fint, enten det er en oppskrift, et fint bilde jeg har tatt, eller rapport fra en fin opplevelse. Jeg tror ikke mange av mine venner vet at jeg har denne bloggen, og jeg har heller aldri fortalt noen om den, men hemmelig er den ikke. Jeg vil ha en plass der jeg kan lufte tankene mine, og jeg setter pris på å kunne bla gjennom livet mitt i et arkiv som jeg alltid har meg meg på iPhonen i veska. Instant access til minner og opplevelser. Det er ikke så fryktelig mange av dere som leser det jeg skriver, men det er selvfølgelig veldig hyggelig å se at noen av dere har fulgt meg i årevis. Jeg setter stor pris på at dere kommenterer, og aller hyggeligst er det når noe av det jeg poster gleder noen av dere. Jeg har selv stor glede av å lese andre jenters blogger. Jeg føler at jeg har blitt "kjent" med en skikkelig fin gjeng søte, flinke, smarte, sterke og spennende jenter, og jeg vil bare si at jeg setter pris på dere! Hvis jeg har en kjip dag er det blogger jeg kan titte innom, der jeg nesten garantert vet at noen har drukket te av en mummikopp, skrevet en fin liten tekst om kjæresten, lagd noe ekstra godt til middag, kost med en søt katt, gjort et skikkelig loppiskupp, eller syklet tur i et vakkert landskap og lagt ut bilder av det (ingen nevnt, ingen glemt). Det gjør meg glad å se at andre er glade, og gjør fine ting alene eller sammens med andre. Det burde være unødvendig å si, men vi må aldri skamme oss over at vi blogger.

Fryktelig enkel eplekake.

2011-06-28T13:41:00.010+01:00

Om fjorten dager sitter jeg på flyet til Toscana, og det kribler allerede i magen. Vel vitende om hva som venter meg i form av sjømatpasta, chianti og bistecca forsøker jeg å spise litt smartere enn jeg vanligvis gjør frem til vi reiser. Minst mulig karbohydrater var vel egentlig stikkordet, men hvem er det jeg prøver og lure? Jeg har aldri klart å holde meg til slike opplegg før, og selvfølgelig gikk det ikke denne gangen heller. Snubletråden ble en eplekake. En veldig god og enkel en som sådan. Med masse kanel og søte epler.

Stines eplekake.

3 epler
En halv kaffekopp med hjemmelaget vaniljesukker*
En og en halv kaffekopp med mel
En kaffekopp lettkokte havregryn
1 egg
1 ts bakepulver
Smør
Kanel

Smør en vanlig paiform med smør, og kutt eplene i småbiter og fordel de i formen. Bland sammen det tørre, og bland egget i tilslutt. Det skal bli en smuldrete og løs røre. Fordel over eplene, og rist litt på formen sånn at den tørre blandingen faller ned mellom eplebitene. Bruk en ostehøvel og skjær skiver av smør som du legger over hele formen. Som å legge osteskiver på pizzaen! Strø over masse kanel, og sett kaken inn litt under midten i kald ovn. Skru ovnen på 200 grader, og sett timeren på 30 minutter. Etter en halv time har du en knasende, saftig og smakfull eplekake, som er nydelig med en kule vaniljeis, eller en klatt med vaniljekesam.

* Hjemmelaget vaniljesukker er rett og slett et norgesglass fylt med vanlig strøsukker, med to-tre vaniljestenger oppi. Når jeg har skrapt ut vaniljefrøene i en stang for å bruke i en eller annen oppskrift, slenger jeg hele stanga oppi glasset. Etterhvert får du et deilig vaniljeduftende sukker, som er perfekt å bruke i søte oppskrifter. Alternativt kan du kjøre alt i en blender, og sikte det.

Livet!

2011-06-23T17:23:00.002+01:00

Her er så underlig og fint! Jeg er tilbake i hovedstaden etter en fantastisk sosial og avslappende uke hjemme i nord. Jeg har spist reker i sola, vasset i havet, lagd mat med minstesøster, skravlet med gamle venninner, drukket vin, sett film, ruslet rundt i en Festspill-stemt by, solt meg på verandaen, gått på kafé, og susset på mitt lille tantebarn. En deilig uke med andre ord, med usedvanlig nydelig vær. Nå sitter jeg i leiligheten vår (som nesten hadde gått under når jeg kom hjem- mannfolk!), og lukten av grillet aubergine har akkurat nådd stua. I dag fikk jeg akkurat rede på at det er St.Hans, men jeg vet ikke helt hva vi skal gjøre i kveld. Heldigvis er himmelen blå og sola skinner, så mulighetene er mange. Blir vel et glass vin i hvertfall! Håper dere nyter sommeren!

Cuteness overload.

2011-06-14T11:43:00.001+01:00

Tre ganger Finland.

2011-06-05T17:43:00.002+01:00

Apropos Finland 1: ok, det er mulig jeg har noen dråper finsk blod i meg, for jeg kan kors på halsen hele denne sangen utenat! Det er umulig å høre på/ synge den uten å bli i et usedvanlig godt humør. Passer fint på en litt bakis søndag det vel? Apropos Finland 2: i går spiste jeg mitt livs beste måltid på fantastiske Maaemo (som betyr "moder jord" på gammelfinsk). Det er det råeste jeg har opplevd av en resturant noen gang. For en uforglemmelig opplevelse! Vi spiste akkurat denne menyen, og siden ord blir fattige oppfordrer jeg dere heller til å ta en titt på hans bilder, og skaff dere et bord fortere enn svint! Apropos Finland 3: visste dere at halloumi er mummitrollkjøtt? (Unnskyld, den er litt ekkel, men jeg synes det var så morsomt).

Ikke cupcakes, men muffins med blåbær.

2011-06-03T12:28:00.000+01:00

Back by popular demand: om å gå fra svart til brunt hår.

2011-05-22T18:55:00.000+01:00

Som de fleste andre, har jeg også et statistikkprogram som gjør at jeg kan se hva dere søker etter for å komme inn på bloggen min, og det som helt tydelig er en gjenganger er ulike varianter av "hvordan gå fra sort til brunt hår". Jeg har ingen amibisjoner om å drive en skjønnhetsblogg, men jeg tenkte allikevel at jeg kunne skrive et innlegg om dette, siden det tydeligvis er mange som lurer på hvordan man går frem. Jeg er på ingen måte frisør eller annen fagperson, men jeg kan dele mine erfaringer.

Jeg har farget håret med ulike typer glansvask og ikke-permanente farger siden jeg var 14-15, men fra 16 årsalderen begynte jeg med permanent hjemmefarge. Det var der det hele gikk galt. Jeg har mellombrunt hår i utgangspunktet, og jeg gikk rett på ganske mørke bruntoner med mye rødskjær. Det er fint når det er nyfarget, men falmer fort. Å bruke tusenvis av kroner hos frisøren var uaktuelt for meg da (og egentlig fortsatt og), så det jeg brukte var det jeg fikk tak i på Rimi. Med en rødbrun farge som falmet fort, oppstår behovet for å fylle på ganske hyppig, og da jeg ble lei av dette (samt røde flekker i nakke og panne som ikke gikk bort), bestemte jeg meg for å prøve en mørkere farge for å se om den holdt bedre. Og så en enda mørkere, og så en enda mørkere og så videre. Som 17 hadde jeg svart hår. Og det var slik jeg skulle bli se ut hele min ungdomstid. Jeg var hun lille med det svarte håret som likte opera og jobbet på parfymeri. Sånn rent sminkemessig hadde jeg ironisk nok min flaueste periode når jeg fikk jobb på et parfymeri like før jeg fylte 18. Der fikk jeg muligheten til å boltre meg fritt og uhemmet i alskens jålesaker, og ikke få lag med sminke ble lagt på for å skape en slagt bro mellom min hvite hud og sorte hår. Det var ikke pent.

Uansett hvilken hårfarge du har, blir etterveksten vanskelig å overse når du farger håret svart. Jeg tror jeg farget mitt i hvertfall en gang i måneden i nesten en tiårsperiode. Det er galskap å tenke på. 10 år, 120 måneder, ca 90,- pakken, det er 10800,-! Jeg klarte ikke å stoppe heller, særlig ikke siden jeg følte meg fin, og stadig fikk komplimenter for at jeg kledde det. Svart farge "metter" jo håret også, og gjør det blankt og fint. Etter et par mislykkende stripe-forsøk i begynnelsen av 20-årene, og en hodebunn som ikke tålte noe før den begynte å klø og bli sår, bestemte jeg meg for ganske nøyaktig ett år siden for at nok er nok. Jeg ville tilbake til mitt gamle selv, og min egen hårfarge.

Det skal også nevnes at samtlige medlemmer i min familie har vært en aktiv pådriver for dette så lenge jeg kan huske. Pappa kjente meg ikke igjen når han skulle hente meg på flyplassen første gang jeg var hjemme etter å ha blitt helt naturlig igjen. I motsetning til mange andre, som kjører på med stripebehandling etter stripebehandlig, lot jeg det skje så langtrukket og smertefullt som mulig. Jeg gikk til Adam & Eva, fant en snill frisør som jeg stolte på, tok to runder med avfarging, fikk orange hår, tok en glansvask for å dempe det verste gulrotskjæret, og tok deretter én runde med hettestriper. Tett i tett, masse små striper med bleking, som ga et helt ok resultat. Jeg hadde fortsatt tydelig organgerødt skjær i håret, men nå var jeg blakk og lei, og tenkte at dette får bare være. Jeg lærte meg mange kreative tvinneteknikker for å sette opp håret slik at det ble mindre fremtredende, og tok rett og slett tiden til hjelp. Det røde falmet gaske raskt, etter at jeg hadde brukt en lilla sjampo i noen uker. Jeg fortsatte å bruke den en gang i uken de neste månedene, og til slutt var nesten alt ute. Denne siste runden med hettestriper gjorde jeg i juni i fjor, og siden det har jeg ikke rørt håret mitt (bortsett fra å stusse tuppene da).

Nå er jeg endelig, etter svette, tårer, penger og tålmodighet, tilbake til min naturlige farge. Håret er blitt mye tykkere, og selv om det var tørt i starten, har jeg pøst på med fuktighetskurer, og fått en forholdsvis frisk og sunn hårmanke igjen. Moralen er: ikke farg håret med svart hjemmefarge. Det er dyrt, ubehagelig og sliter voldsomt på håret den dagen du bestemmer deg for å gå tilbake. For noen funker det selvfølgelig helt fint, men tenkt godt igjennom det, og snakk med noen som kan sitt fag.

Dette ble et lengre innlegg en jeg hadde tenkt, om et tema som antakeligvis er ganske uinteressant for de fleste, men hvis jeg har overbevist én fjortenåring om å ikke farge håret svart selv, er jeg fornøyd. Forøvrig anbefaler jeg den blå Extreme-serien til Redken til alle med slitent og behandlet hår. Jeg har brukt den i flere år, og har ikke tenkt å slutte med det. Alternativet måtte være å finne en økologisk, mindre kjemikaliebasert serie, men jeg har enda til gode å finne noe jeg synes gjør håret like fint. Del gjerne om dere har noen tips. Jeg har jo gitt en rimelig grundig beskrivelse av håret mitt overfor her.

Våren hjelper.

2011-05-21T17:44:00.000+01:00

Jeg er så glad for at det er vår. Hvordan klarer vi oss gjennom den samme slapsete kalde vinteren hvert år? Jeg husker en 17. mai hjemme i Harstad der brøyteskavlene omkranset oppstillingsplassen for barnetoget. Det var iskaldt, og snø i lufta, men selvfølgelig skulle vi gå i tog, spise is og samle russekort! Heldigvis var værgudene på vår side under årets nasjonaldag i hovedstaden. I år var det ekstra flott å ikle seg nordlandsbunaden min som bestafar har brodert til meg. Jeg håper han tittet ned fra skyene og la merke til at sølvet var pusset til perfeksjon, og at alt var strøket og gredd etter alle kunstens regler. Årets champagnefrokost var noe å huske, en venn jeg setter stor pris på delte en hel hummer med meg og min kjære. To flasker fantastisk champagne senere bar det ut i byen, og vi møtte opp flere venner på Baltazar for et par timers skravling i sola. Deretter dro jeg hjem og skiftet til kjole, før vi satte kursen mot grillfest i en hage på Jar. Kjempekoselig! Nå er det eksamener for alle penga, og jeg sliter litt med motivasjonen, til tross for at det hittil har gått veldig bra. Neste torsdag skal de to siste oppgavene leveres, og da er jeg bare ett gruppemøte unna sommerferie. Dette semesteret har gått så fort. Forhåpentligvis fortsetter tiden å gå fort, siden det i dag kun er 53 dager igjen til vi nok en gang setter kursen mot Italia. Den toscanske sommersola skinner sterkt i enden av tunnellen.

Fra en svoren og skamløs tilhenger til en annen?

2011-05-16T11:49:00.000+01:00

Jeg har arbeid til oppover ørene, men jeg tenkte å ta meg tid til å tipse dere om en Spotify-liste som jeg etterhvert har blitt ganske så fornøyd med. Den inneholder musikk som jeg hørte på i min grønne ungdom, og her er utelukkende sanger som jeg klart og tydelig kan assosiere til en lukt, en fest, en forelskelse, en hyttetur, et disko, en sommer, et antrekk, en kjærlighetssorg og så videre. Om noen har forslag til tilskudd, så kom gjerne med dem. Jeg er svoren og skamløs tilhenger av den glade eurodance-musikken. Listen finner dere her:

MITT 90-tall

Ikke akkurat det man forbinder med musikk man skriver eksamen til, men det får ihvertfall blodet mitt til å bruse. Ha en god mandag, husk polet, bunadsblusen og strømpebukse!

26.

2011-05-09T15:46:00.000+01:00

Du verden for en deilig dag. Jeg fyller år, og har drukket bellini til frokost, fått flybilletter til Firenze (herreguuuuud!), blomster, Mad Men og kjærlighet. I hele formiddag har jeg trasket rundt i solskinnet og bare nytt været, og til lunsj spiste jeg rekesmørbrød og drakk chablis på Grand Café, alene. For en luksus! I går hadde jeg fjorten fine folk til middag og kake, og det vanket gaver, blomster og god stemning helt til klokken slo midnatt. Nå er boblevannet lagt på is (ikke en metafor), og min kjære skal ta meg med på Baltazar for middag om en times tid. Jeg elsker å ha bursdag! Håper dere har god mandager dere og!

Fourteen actors acting.

2011-05-06T18:51:00.000+01:00

Dette må dere bare se, det er helt magisk. Javier Bardem og James Franco har sjans på meg!

Fourteen actors acting

Et sikkert vårtegn.

2011-05-06T18:12:00.000+01:00

Frem til juni er det sesong for den norske aspargesen. Verdens beste lilje! Nyt den mens den varer, for sesongen er kort. Jeg synes den er aller best sånn som dette.

Súmar i fjellet.

2011-05-03T16:25:00.000+01:00

Mjukt som i Graat
tonar Harpelaat,
lokkar lett og linn
liksom Sùmarvind;
voggar seg blid,
strøymer sterk og fri,
svævest av i Draum og Stille;
vaknar so spakt,
velter fram med Magt;
brusar upp i Brand
liksom Marm ved Strand;
søtt som i Blund
stig ein fager Lund
elskhugsvarm, med sorgblid Trille

Eg lengta tidt paa trøytte Veg der ut til Fred; men Landet fyrst kann syne seg, naar Sol gjeng ned.

2011-04-27T21:45:00.000+01:00

Det var stille på havet. Alt som rørte seg var noen seige runde bølger fra en båt som hadde seilt forbi for lenge siden. Jeg sto der og så utover det kalde blå, og tenkte hardt på Peder Balke sitt maleri Vardøhus festning. Et maleri som jeg også ti år senere tenker på når jeg må klarne tankene. Akkurat som at noen klapser seg selv på kinnene, eller trekker pusten dypt og puster fort ut. Jeg ser for meg et stormfullt maleri, og håper at tankene løsner. Jeg trengte å tenke litt da, for å ikke falle helt sammen i min egen usikkerhet.

Det var en av de kjølige sommerkveldene, og en svak engangsgrillduft lå over den hvite stranda. Parkeringsplassen oppe ved veien var tom, bortsett fra oss. Dette var den eneste hvite stranda jeg visste om på min barndoms tumleplass, en strand av et kaliber som vi ellers bare hadde sett på film. Sorte majestetiske fjell, med snøflekker på toppene, ruvet opp på begge sider av den. Området var pakket inn i knallgrønn skog, vannet var blågrønt, og stranden var hvit. Jeg var 15 år gammel, hadde grå øyenskygge, fruit of the loom-genser, altfor trange bukser og hvite tøysko. Jeg festet blikket ned i sanden, og snufset så lavt jeg kunne. Klokken var sikkert over midnatt, men det ble aldri mørkt. Det var fortsatt flaut å gråte.

Jeg tvang tankene avgårde, men de endte alltid opp tilbake i sanden. En venninne ga meg en gang en pose sand fra Santa Monica Beach. Hun var halvt amerikansk og ble kalt tilbake til himmelen altfor tidlig, men var et objekt for beundring gjennom hele ungdomstiden. Denne posen med sand lå i bokhyllen min i mange år. Jeg fantaserte om hvilke kjendiser som hadde tråkket i den, og hvilke sandslott den må ha vært en del av gjennom sitt lange liv. Nå lå den i en brun bokylle i nord-Norge. For en pensjonisttilværelse! Sanden på denne stranden var langt mindre eksotisk enn den flybårne sanden som Pamela kanskje hadde jogget på, men da jeg sto der med tøysko som gikk i ett med det glitrende underlaget fremsto den som det fineste jeg noen gang hadde sett. Jeg måtte lukke øynene, knipe dem hardt sammen, for å ikke la tårer ødelegge rougen min. Jeg var like lettrørt på den tiden, og gråt av den miste ting. Som oftest voldsomme inntrykk eller rørende saker. Jeg tittet opp. Solen strålte nå med all sin kraft. Jeg kunne ikke skjule det stort lengre, så hva ville han tenke når han så at jeg gråt?

Stranden var et yndet turistmål, i den grad vi kan snakke om turisme på denne arme lille flekk av kloden, og et perfekt sted å beundre midnattsola på. Jeg visste alt om midnattsola den gang da. Hver gang når det var som rødest, når den sto lengst nede, og når den spådde godt vær dagen etter. Fra soveromsvinduet mitt så jeg utover et panoramalandskap som jeg i voksen alder ser trykket på postkort i bodene på Karl Johan. Jeg ante ikke hvor fint det var, men husker at jeg gjorde tapre forsøk med oljemalingen min i vinduskarmen, med måkeskrik som muzak, og salt luft i lungene. Dette kunne umulig være den samme sola som jeg forsøkte og fange fra soverommet. Denne sola brant sterkere, varmet meg mere, og fikk hjertet til å banke hardere. Jeg skjønte at sanden ikke var den samme som de hadde i Amerika, jeg hadde jo tross alt 6 i naturfag, men hvordan kunne sola føles så annerledes akkurat denne natten? Dette rørte meg dypt og inderlig. Jeg trodde jeg visste alt om deg også, selv om vi sjeldent sa så mye til hverandre. Jeg var sjenert, og satt stortsett i passasjersetet og smilte beskjedent. Du styrte musikken, og jeg var enig i alt du syntes var fint. Vi hørte på opera, sang med på liksom-italiensk, og når taket på bilen forsvant strevde jeg fælt med å se mest mulig verdensvant og cool ut, der jeg gang på gang måtte redde det flagrende håret mitt fra lipglossen. Og nå sto vi der på stranden. Du var eldre, mystisk, og stimulerte selvbevisstheten min mer enn noen andre hadde gjort før. Jeg så at blikket ditt gled frem og tilbake over de sorte spisse fjellene, den røde sola og den hvite sanden. Det var fortsatt flaut å gråte på den tiden. Det ville være umulig å forklare hvordan jeg som veslevoksen tenåring med sand fra Amerika liggende hjemme i bokhyllen kunne stå her og fortvilt prøve å mane frem et dramatisk maleri av et fyrtårn i uvær for å ikke bryte ut i gråt av facinasjon over den vakre scenen som utspilte seg foran oss. Det var da jeg så en tåre renne nedover kinnet ditt at jeg skjønte at vi kom til å være venner for resten av livet.

Det våres.

2011-04-24T22:21:00.000+01:00

Ti dager ferie i nord, to dager påske i byen. Det er varmt her. Jeg er solbrent på brystet allerede. De siste dagene har vært særlig nostalgiske og sentimentale. Jeg tenker mye på barndom og ungdomstid, og alt jeg har opplevd og vært igjennom. Gode ting. I perioder kontemplerer jeg så mye over gamledager at jeg knapt fungerer i hverdagen, jeg kommer meg liksom ikke til å gjøre noe annet. Jeg drømmer meg bort i album jeg hørte på, og artister jeg ikke hadde vett til å skjemmes over at jeg elsket. Jeg lengter ikke tilbake, men jeg strever meg å føle meg litt som den jeg var da. Det var annerledes. Jeg følte meg spesiell, som en som inni seg skilte seg ut fra de andre. Jeg husker at jeg tidlig analyserte andres oppførsel og musikalske preferanser, og at jeg var så innmari selvbevisst. Jeg tror jeg har mistet litt av det. Den intense følelsen av at jeg er den jeg er fordi jeg har valgt å være det. Heldigvis er årstiden stimulerende, og som balsam for sjelen. Det er greit å bruke tid på sin egen mentale helse. Det er så mye jeg vil skrive, men det er så vanskelig å få ut. Jeg håper det kommer snart, for jeg er så full av gamle minner som pipler opp til overflaten at jeg holder på å sprekke.

There are three major ways to produce rosé wine: skin contact, saignée and blending.

2011-04-05T21:06:00.000+01:00

Snart er det sommer dere. Det er helt sant, vinteren har virkelig en ende. Husker dere følelsen av den første slurken med rosé i sola? Varme kinn og knasende sand under ballerinaskoene? Det gjør jeg. Støvete sommer-Oslo er hundre ganger bedre enn slapsete vinter-Oslo, og sildrene vår-Oslo er cirka femti ganger bedre enn slapsete vinter-Oslo. Så enn så lenge drømmer jeg meg bort i solveggen utenfor Fuglen, enn så lenge med en kaffe, og enn så lenge med både skjerf og skinnhansker. Også hører jeg på Agnes Obel – Riverside, og teller ned timene til påskeferie.

"Veit du ka?"

2011-03-31T18:16:00.002Z

Først og fremst har jeg mistet bestefaren min, og hatt noen fryktelig triste dager. "Veit du ka?", var det første han spurte oss om når vi kom på besøk. Det var et retorisk spørsmål, og betydde egentlig ingenting annet enn at han ville ha en klem. Og han fikk jo selvfølgelig alltid det. "Du bli nu aldri førr gammel te å gje han bestefar en klem du Stine". Nei, jeg ble selvfølgelig aldri det. Plutselig var han borte. Det er ikke så greit å være "alene" i hovedstaden, når hele familien står sammen i sorgen langt nord i landet. Heldigvis kom jeg meg med et fly til slutt, og jeg landet trygt tilbake i våren i går. Eller, vår og vår. Nå snør det. Men krokusene blomstrer, og fuglene kvitrer desperate utenfor vinduet. En ny vår. Jeg håper på et par kraftige regnskyller som kan smelte den siste snøen og vaske fortauene rene, og noen heftige vindkast, som blåser løvet vekk fra gresset og blomsterbedene slik at det kan begyne å spire og gro på ordentlig. Noe fint kan avløse noe trist. Jeg kommer aldri mer til å ha en bestefar. Han forsvant i det hinsidige i dét den første krokusen tittet opp av jorda utenfor soveromsvinduet mitt. Snart seks år har jeg bodd her nede, uten å ha bestefaren min rundt meg. Det rare er, at nå som han ikke er fysisk forankret på jorda lengre, nå først føler jeg at han er rundt meg. Han kan være hvor som helst, nesten som om at jeg kan tilkalle han når jeg savner han. Han sitter ikke lengre i sofaen i Markveien, han kan sitte ved siden av meg i lenestolen her i Oslo, og det er ingen som kan ta fra meg den følelsen. Han hører ikke til noe sted, men finnes overalt. For selv om det åndelige kan være vanskelig å forstå, er det i sorgen det er enklest å begripe. Og da klarer du heller ikke å overbevise meg om at det ikke er mulig.

Ekte kjærlighet.

2011-03-13T19:30:00.000Z

En liten bakhage i tilknytning til en av Astis mange vakre kirkebygg. En oase for kontemplasjon, meditering, sjelesorg eller bønn.

Etter omvisning på gården, i vinmarkene (der vi på flere hundre meters høyde over havet fant skjell og østers fra 15 millioner år tilbake i vinmarkene, i det som en gang var havbunn) fikk vi smake fatprøver med Roberto hos Malvirá. Jeg følte meg så priviligert og utrolig heldig som har muligheten til å reise på produsentbesøk på den måten jeg gjør.

Fra rommet vi bodde på i Barbaresco, grytidlig en februarmorgen. Dette må vel sies å være en helt ok utsikt å våkne til? Legg merke til den evig tilstedeværende tåken, la nebbia, som har gitt navn til druen nebbiolo, som trives riktig godt i vekstforholdene i Piemonte, ved foten av fjellet.

Vakre vinranker, som snart skal bære frukt og bli til deilig barbera. Kanskje havner druer fra nettopp disse vinstokkene i glasset ditt en gang?

It is by chance that we met, by choice that we became friends.

2011-03-01T21:10:00.000Z

"I love this music. Isn't it too dreamy?"

2011-02-24T21:00:00.003Z

Noen glimt fra Piemonte.

2011-02-23T18:46:00.000Z

Vel fremme. Vi leide bil på flyplassen i Milano, var ivrige med å komme oss ut på bondelandet, og greit fornøyde med at Italia møtte oss med 15 grader og sol. Jeg satt med hjertet hamrende i halsen og beundret alt det vakre. Hva gjør jeg i Norge?

Vår første stopp var Asti. En sjarmerende by (og kommune) med ca 75000 innbyggere, og hjemby til legendariske Paolo Conte. Byen luktet lavendel, og bød på solrike brosteinsgater, en vakker katedral, og et etterlengtet gjensyn med italiensk mat.

Vi besøkte et fantastisk innendørs matmarked, og kjøpte med oss litt kokt salami og min favoritt, bresaola. Så ruslet vi rundt uten mål og mening, bare for å suge inn den deilige armosfæren. Etter å ha delt en flaske vin til den fireretters lunsjen vi spiste, var synet av denne skjeløyde katten i en bakgård usedvanlig festlig.

"Tenk hvis denne bilen hadde vært rød, tenk for et fint bilde det hadde blitt", sa kjæresten. Jeg synes det var ganske fint uansett jeg.

Jeg er mer rastløs enn noen gang, nå etter at vi kom hjem. Da dette siste bildet ble tatt hadde vi kanskje vært i Italia i fire timer, men var allerede fulle av inntrykk, inspirasjon, deilig mat, og vin. Som tyr har jeg alltid slått meg til ro med at det ligger i min natur å være hjemmekjær, rutinert og glad i forutsigbarhet. Det tar lang tid før jeg føler meg hjemme et sted, og jeg hater, virkelig hater, å flytte. Allikevel er det noe med Italia som aldri helt slipper taket. Det er noe som ligger og lurer et sted i bakhodet, et land og et levesett som tiltrekker meg så voldsomt. På den andre siden vet jeg at det ikke ville være det samme å skulle bo der, betale regninger, vaske klær, støvsuge, og gjøre alle de kjedelige tingene. Enn så lenge er det i hvertfall som et lite fristed, et sted der alle problemer og sorger slipper taket, at Italia betyr noe for meg. Og vi trenger alle et slikt jordbærsted og drømme oss vekk til når brøyteskavlene blir for høye, og mandagen er for grå. Jeg har funnet mitt, og det er befriende oppnåelig og innen rekkevidde.

Back in bu...... nei.

2011-02-16T19:33:00.000Z

Jada dere. Jeg er tilbake fra en himmelsk liten reise til Piemonte. Bilder kommer! Jeg ville overhodet ikke sette meg på flyet hjem, men når jeg først kom hjem til leiligheten, fikk tent stearinlys, åpnet en flaske medbrakt vin og fikk servert et rekonstruert gastronomisk sjelevarmer, var det ikke så ille allikevel. Den harde hverdagen begynner på ordentlig i morgen, og jeg kjenner at jeg gleder meg litt til å sette meg ned ved pulten min, og åpne bøkene igjen. 16 biter sushi og fire kindersjokolader er mitt fokus resten av kvelden. Det er så mye fint her i verden, og det er underlig fantastisk hvor forfrisket og inspirert man kan bli av en sånn liten tur. Lidenskapelige mennesker, ærlige, kvalitetsbevisste og bevarte mattradisjoner, og uendelig stolte vinbønder. Vi har møtt så mange fine folk. Jeg liker italienere. De er ikke redde for å hilse på gaten, stirre ubehøvlet på stjerten din i det du går forbi, eller for å komme bort å slå av en prat hvis du står alene. Hver gang jeg har vært i Italia har jeg kommet hjem som et nytt menneske. Denne gangen vet jeg at det vil vare lenge, men jeg skal bestille en ny tur med en gang, just in case.

Gulrotsuppe.

2011-02-07T19:02:00.000Z

Gulrotsuppe er kjempegodt, næringsrikt og billig. Noe en burde spise langt oftere med andre ord. Særlig om en fortvilt prøver å spare penger til en nært forestående ferietur. Kremt. Jeg lager min litt på slump, men starter alltid med å surre ca. en liten løk, et par fedd hvitløk, og litt finhakket ingefær i litt olje. Deretter tilsetter jeg 3-4 gulrøtter, skrelt og delt i terningstore biter, lar det kose seg litt før jeg heller på ca. en liter kraft, som oftest kylling. La gulrøttene koke møre, mos hele herligheta med en stavmikser, og smak til med salt, pepper og kanskje litt timian hvis du har. En runde creme fraiche med litt sitron gjør susen til slutt. Lett som et plett! Nå skal jeg bake rundstykker. Det ville for øvrig også vært god til suppa.

Romantisk og perfekt.

2011-02-04T12:00:00.000Z

I kveld skal jeg i bursdag, og jeg kunne tenke meg å ikledd meg denne sammensetningen av volanger og sarte pasteller. Ikke vet jeg om det er i skuddet, på moten, i motebildet, eller hva det nå er ungdommen kaller det. Jeg synes det er fint uansett. Desverre er budsjettet stramt, så jeg får heller bruke kreativiteten. Kanskje det dukker opp noen skatter om jeg bruker en time på å rydde i klesskapet?

Jeg lengter etter vår, og trenger inspirasjon for å overleve resten av vinteren.

2011-02-01T22:05:00.000Z

Det kan være å prøve og huske følelsen av å stryke med pekefingeren over myke kattepoter. Jeg skulle gjerne hatt en venn med katt. De liker meg, og jeg elsker dem, men min samboer er dødelig allergisk.

Strike a pose, Stine! Det gjelder å holde inntaket lavt, og kvaliteten høy. Det er potensielt sett mye glede og kontemplasjon i et glass vin. Jeg har en ganske analytisk forhold til den slags, og i påvente av Piemonte-tur om ti dager, går det mest i italiensk. Naturlig nok.

Pizza på Hell´s Kitchen er ubetalelig deilig de dagene vi absoutt ikke orker å lage middag selv. Men nå skal det sies at vi lager mye mat selv. I kveld ble det ravioli med ricotta og persille. Det blir luksuslunsj i morgen!

Bilder fra det postkortvakre landskapet rundt min fødeby bringer tankene over på vår. Eller påske. Begge deler er fint, men det er mye som skal skje før noen av delene inntreffer, så det er kanskje like greit at det ikke er i morgen. Enn så lenge koser jeg meg med Vindens skygge (fantastisk bok!), peppermynte-te fra Stockfleths, gamle episoder av The Simpsons, og her om dagen var jeg jammen meg på "blind date" med en veldig fin Ine.

Good times!

Hvem vil vel ha en Mulberry Bayswater når man heller kan betale strømregningen?

2011-01-26T15:44:00.000Z

Jeg får grå hår av strømprisen. At det skal være mulig. Etter en fin liten økt på skolen, med en fin liten cupping av brasiliansk kaffe etterpå, låser jeg opp postkassen med stor forventning. Kanskje den neste pakken med jålesaker venter på meg? Det var jo så hyggelig å få pakke i går. Ikke pokker. Strømregning. Og mammablader (!). Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg har drømt om Mulberry Bayswater i årevis, og nå blir jeg faen meg (unnskyld) nødt til å bruke tilsvarende beløp på å betale for dusjing, lys og en radiator som lager rare klikkelyder døgnet rundt. Jeg tror jeg trenger et glass vin eller tre. Møkkastrøm. Møkkavinter.

Luksushårpleie kurerer trøtthet.

2011-01-25T15:00:00.000Z

Ring, ring. Opp kl 06 for å servere kaffe til glade pc-nerder i et åpent kontorlandskap. Gjesp. Bra tirsdag, hyggelig jobb, penger i kassa. Klirr, klirr. Nå er jeg hjemme igjen, og i postkassen lå det en herlig pakke fra feelunique.com og ventet på meg. Føles som bursdag hver gang. Vanligvis bestiller jeg alle mine jålesaker fra strawberrynet.com, da har jeg det i postkassen i løpet av en uke. Toppen! Og de sender fra Hong Kong! Jeg skjønner ikke at det går an... Tre dager er rekorden. Hårkuren min lå i min postkasse, her i Oslo, tre dager etter at en bestilling tikket inn på en eller annen pc i Kina. Feeluniqe er tregere, men ofte billigere på Redken, som jeg foreksempel er ganske glad i. Også lønner det seg ofte å betale i lokal valuta. Jeg sparte 30 kroner på å betale i pund i stedet for kroner. Materielle gleder. Gleder meg til å vaske håret i kveld for å si det sånn! Ps. dette er ikke en skjønnhetsblogg.

Verdens beste musikkvideo.

2011-01-24T15:13:00.002Z

Jeg dør av latter 01:55!

In Sicily, women are more dangerous than shotguns.

2011-01-20T11:23:00.000Z

Her sitter jeg og koser meg med en gjennomgang av Politiloven. Første politimøte i går, nå er vi i gang for alvor. Jeg har bokstavelig talt tusenvis av dokumenter å gå gjennom, og i motsetning til alle mine gruppekamerater er jeg den eneste som utelukkende skal beskjeftige med med dokument/diskursanalyse det neste året. Det er en heller ensom vei å gå, så jeg legger samtidig opp en streng fremdriftsplan for å holde fokus og motivasjon oppe. "Og til dere andre som skal ut i verden og treffe virkelige mennesker...", sa min veileder, og henvendte seg til resten av gruppa. Jaja, jeg har klokketro på eget prosjekt, og nyter det, enn så lenge.

Til alle dere Maria Amelie-engasjerte, anbefaler jeg dere å ta turen på Litteraturhuset i kveld. Det direktesendte NRK-programmet Debatten skal for andre torsdag på rad handle om denne saken, og asylpolitikk generelt. Send en mail til debatten@nrk.no for påmelding. Oppmøte er rundt kl 21. Jeg prøver å gå de torsdagene jeg kan. Det er en fin anledning til å få med seg brennaktuelle nyhetssaker, ofte debattert av de det gjelder.

I går så jeg den siste i rekken av Gudfaren-trilogien. Herregud, jeg blir helt ødelagt av det. Visste dere at hestehodet var ekte?For noen fantastiske filmer! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg kan ha gått gjennom mine 25,5 år uten å ha fått sett dette tidligere? Så, i natt drømte jeg om en salig blanding av mellomkrigstidens Berlin, Marlon Brando, maskinvåpen og tapt kjærlighet. Ikke rart jeg var litt stiv i nakken da jeg våknet.

Min vinterfavoritt: YSL Cinèma.

2011-01-19T17:42:00.000Z

Jeg er veldig glad i parfyme, og føler meg ufullstendig uten. Jeg kjøper alltid de minste flaskene, for å kunne variere duft ofte, men noen gjengangere fortjener større flakonger. Denne er er favoritt i den kalde og hvite årstiden, og akkurat denne flakongen ble kjøpt på et loppemarked på Blå for hele 20 kroner. Den er ekte, ubrukt, og gjenstand for stor glede. Jeg tror jeg sparte cirka 500 kroner den dagen, siden jeg hadde villet kjøpe den til fullpris uansett. YSL Cinèma ble skapt av parfymør Jacques Cavallier, og får meg alltid til å føle meg superfeminin. Toppnotene er av myke og friske, av mandelblomst og klementin. Hjertenotene dufter av jasmin, peoner og amaryllis, og bunnotene er varme og fortryllende av amber, musk og søt pudderaktig vanilje. Ta deg en sniff neste gang du svinger innom et parfymeri!

Lavt skydekke.

2011-01-18T12:25:00.003Z

Jeg ser nesten ikke naboens lave murhus rett over gata. Nabolaget er innhyllet i tåke, og ute på gata knaser det friskt under skosålene til de stakkarene som har måttet forville seg ut på glattisen. Tipper bruddavdelingen på legevakta er godt besøkt i dag. Selv er jeg også innhyllet i tåke. Og et pledd. Kroppen verker, og til tross for at jeg drakk en del i går, er jeg merksnodig nok tørst i dag og. Vi var invitert på en hyggelig middag av en toskansk vinprodusent på byens beste italienske resturant.

Alle bordene i overetasjen var fulle av mennesker som var kommet for å spise en femretters meny, akkompagnert av hans viner. Sammens med fire andre var vi heldige nok til å bli invitert til å sitte ved hans bord. Jeg havnet ved hans side, og timene fløy avgårde. Det var kongekrabbe, ørret, kalvebrissel med gnocci, entrecôte, oksehaleragu, oster, nøttefondant, og toppen av kransekaka var en himmelsk vin santo som ble servert til desserten. Vår venn vinprodusenten var trøtt, og tok kveld i kristelig tid, mens vår venninne vinimportøren foreslo å kjøpe en flaske til. En piemontesisk barolo, der prisen på flaska og årgangen var omtrent den samme.

I dag er jeg mett. I tillegg kjennes det som om jeg brygger på ett eller annet. Jeg brygget en stor kanne green monkey for å soothe (burde være et norsk ord) meg med, men det føles som å svelge barnåler. Varme, ro og sjelefred er stikkordene for dagen, så håper vi at det hele går over like fort som det kom. Ha en strålende tirsdag! Ikke skli på isen, og som jeg maste så fælt om på denne tiden i fjor: vær forsiktig langs bygårder og tak, isklumpene som plutselig kommer seilende skal i hvertfall ikke treffe noen av dere.

Blankt lerret.

2011-01-17T14:08:00.000Z

Sola varmer meg i ansiktet når jeg vandrer gatelangs på Frogner. Vinteren slipper nok ikke taket enda, men sola skinner med lovnader om at det en gang vil bli vår igjen. Jeg har ikke riktig kommet meg tilbake på skolen enda, sånn fysisk, men arbeidet lar ikke vente på seg av den grunn. Det var så godt å komme tilbake til leiligheten vår, og jeg trives så godt med å jobbe her ved spisebordet, at jeg foreløpig nyter å ha hjemmekontor. Onsdag er det første møtet dette semesteret med politigruppa som jeg skal skrive masteren min sammens med, og jeg gleder meg. Det skal bli godt å være i gang med alt.

Da jeg pakket ned juletreet, og tenkte på den deilige lange juleferien min fikk jeg litt klump i magen over at det var et år til neste gang. En av naboene i gården kom forbi, og spurte om jula var over på ordentlig nå når selve høytidssymbolet ble pakket vekk. Ja, måtte jeg meddele litt trist, den er jo desverre det. Men det er jo fint, sa damen. Er det ikke deilig med en ny start? Og det er det jo. Er det noe jeg elsker med Oslo, er det sola som skinner hele vinteren. Energi, lys og positive tanker! 2011 blir bra, det er det ingen tvil om. Et blankt lerret som skal males med glade farger og duse overganger. Allerede om 25 dager setter vi oss inn i en leiebil på flyplassen i Milano. Året kunne ikke startet bedre enn det.

Hjemme der jeg bor.

2011-01-06T13:49:00.000Z

Jeg er fryktelig sentimental. Det plager meg i mange situasjoner, og det å ikke være i stand til å se romantiske reklamefilmer, høre vakker musikk, og la seg oppsluke og begeistre av livet generelt uten å begynne å grine, kan være en sann plage. Slik som nå. Her sitter jeg i verdens rikeste land, frisk og rask og med penger i banken, verdens beste kjæreste, en fantastisk familie som jeg akkurat har tilbrakt en månede sammens med, og med så mange gode ting foran meg. Allikevel må jeg snufse vekk en liten tåre fordi jeg føler meg ensom. En blå taxi brakte meg nettopp hjem til en stor og tom frognerleilighet, og etter mange runder i alle rommene, noen tente lys, og Simpsons på tv´en, begynner jeg å føle meg hjemme igjen. Slik er det ofte. Det tar en dag eller to å avklimatisere seg. Er det andre som føler det sånn? Jeg tenker at jeg er 25 og fryktelig unormal og lite selvstendig, men jeg er kanskje ikke alene? (Plis si at jeg ikke er alene!) Jeg blir bare så fort vant til å ha familien rundt meg hele dagen, men tomheten jeg føler nå kan sikkert vaskes bort med en dusj, eller skylles ned med en kopp te. Det går over. Juleferien har vært lang, deilig, sosial og full av mat, og i morgen er det på an igjen med vakmesterplikter og muligens en snartur innom skolen. Det er godt å føle seg som en liten jente igjen for en månede, å bli passet på og stelt med, men før jeg vet ordet av det smetter jeg sømløst tilbake i mine egne rutiner. Og det er mye å glede seg over, for eksempel at kjæresten har spart en fantastisk flaske vin til oss i kveld, eller at vi reiser til Italia om bare 38 dager.

Om ro i både kropp og sjel.

2010-12-20T22:42:00.000Z

Kvelden ble avsluttet med at familien samlet seg rundt kjøkkenbordet. Talleggio, fenikkelsalami, dadler og juleøl. Gaver, tre og julemat er i hus, og nå mangler bare juletreet for at stua skal glitre i all sin juleprakt. Det har gått forbausende smertefritt, og det tror jeg skyldes min families fremragende tro på å skrive huskelister. Selv skriver jeg lister for alt mulig. Hva jeg skal gjøre når jeg kommer hjem fra skolen, hvilke viner jeg må huske å kjøpe igjen, hva jeg vil handle, hva slags bøker jeg skal åpne først neste dag. Lister er alfa omega.

Jeg er lei av at alle snakker om hvor mye de stresser i jula. I bunn og grunn så står du selv ansvarlig for det du gjør det til.
Skriv liste, vær effektiv når du er ute i butikkene, gi bort hjemmelagde gaver som det attpåtil er hyggelig å lage, og pick your battles. Å være på polet en halvtime før stengetid er å be om høyt blodtrykk.

Apropos høyt blodtrykk, i morgen kommer resultatet på siste eksamen, og etter fem og et halvt års trofast tjeneste, synes jeg Universitetet i Oslo kunne gitt meg en litt hyggelig julegave i år. Krysser fingrene. Ellers har jeg atter en gang følt kjærlighetens irrganger på kroppen, i form av irrasjonalitet, frustrasjon og lengsel. Jeg er ikke vant til å være alene, og ikke vant til å føle meg alene på en måte, selv om jeg er omringet av flere av mine aller nærmeste. Det er nok ikke å fornekte at min tettest allierte her i livet, ikke er knyttet til meg med blodsbånd. Men om elleve dager er vi sammen igjen, og nyttårsaften og et stort jubileum skal feires under nordlyset her oppe. På tide å bestemme seg for hvilken champagne vi skal skåle i.

Kjære Hanne,

2010-12-16T11:25:00.000Z

og alle dere andre. Den siste måneden har vært preget av en overveldende mac-angst. Jeg har sittet dypt begravd i arbeid i mitt første semester som masterstudent, og jeg har tatt alt fryktelig alvorlig. mer alvorlig enn før tilogmed. Å åpne macen når jeg kommer hjem etter en lang dag på skolen har overhodet ikke fristet, selv om det har skjedd ting jeg absolutt kunne tenke meg å dele med dere.

Nå er jeg hjemme i Harstad, og har vært det noen dager. Jeg kjenner at Oslo så smått begynner å slippe taket (til tross for at det selvfølgelig er noen jeg savner dypt og inderlig), og i dag står jeg ovenfor min første tomme dag. Et blankt ark. Jeg lå oppe til 3 i natt, tenkte og filosoferte over klisjébetonte spørsmål, hadde påfølgende voldsomme mareritt, men våknet med et rykk for en liten halvtime siden. Når kroppen vet at den kan tillate seg å være i ro, er det ikke noe problem for meg å riste av meg nattens ubehageligheter, men vanligvis kan jeg slite med følelsen av vonde drømmer en hel dag.

Jeg vet ikke hva jeg skal fylle dagen med, men jeg skal i hvertfall kose meg med en deilig kopp kaffe i godstolen med utsikt over postkortlandskapet og havet. Det er en fin start, så får vi se.

Det må også nevnes at jeg blir veldig glad, og får litt dårlig samvittighet, av å se at så mange av dere har tittet innom i perioden det har vært så lite aktivitet her inne. Det er veldig koselig! Håper dere har fine advendter alle sammen, og at dere også får kjenne litt på følelsen av ro. Vi snakkes snart!

Klem,

Yanko Tsvetkov.

2010-12-04T14:19:00.000Z

Det nærmer seg.

2010-11-25T19:28:00.000Z

Tenk at det bare er noen dager til jeg kan plukke frem den fine advendtstaken igjen! Da kan jeg feire første dag i advendt, innlevering av siste eksamen, juleferie og julebord med mine mastervenner, alt på samme dag. Det er fint det.

Stopp opp, på vei inn i mørketida.

2010-11-21T14:39:00.000Z

Jeg måtte slå på lyset i gangene når jeg kom hit formiddag. Til tross for en meget nært forestående eksamensperiode var det ingen andre her på instituttet, selve søndagen før stormen. Det er gode tider for lesehesten, retorikeren og analytikerspirer, og det er gode tider for meg. Jeg holder meg stort sett i aktivitet fra morgen til kveld, og de siste ukene og månedene har det blitt en stadis større utfordring å sjonglere mellom skole, jobb, sosiale utskeielser og huslige plikter. Men om en uke har jeg en ting mindre å tenke på. Fra neste mandag lar jeg universitetets formaliteter få hvile til over jul, og retter fokus mot en noe mer konstruktivt innbringende aktivitet. Jeg pakker julekaffe, klistrer på etiketter, veier opp julete, fyller cellofanposer, og vi snakker enheter i titusentallet. Jeg stortrives foreløpig, i en blanding av julenissens verksted og Fredrikssons fabrikk. Denne midlertidige arbeidsformen gjør kanskje at det å sette seg foran en pc-skjerm ved endt dag lokker litt mer enn det har gjort i det siste.

Det er jo så mye jeg har lyst til å skrive til dere, og for meg selv.

Yum, yum, yum!

2010-11-04T14:44:00.002Z

GAGA-hangover is the worst hangover.

2010-10-18T18:09:00.000Z

Jeg sitter her og prøver å formulere noen ord eller tanker som kan beskrive lørdagens konsert, men jeg tror jeg gir opp, og bare lar det komme av seg selv. Mange av dere vet kanskje at jeg er stor fan av Lady Gaga, og helt siden billettene ble bestilt etter en nervepirrende telefonkø i april, har jeg talt ned dagene med stadig større sommerfugler i magen. Og nå er det over, just like that, og over all forventning. Det kribler i magen bare jeg tenker på det. Jeg var 14 år gamle Stine igjen, bare for en kveld. 90-tallet all over again. Masse følelser, forventninger, hemningsløs dansing, hyling og hopping- like nobody´s watching. Det er helt sprøtt. Jeg er ikke akkurat 14 lengre, men det jeg best kan beskrive dette sinnsyke antiklimakset med er følelsen man sitter igjen med etter å ha øvd til en konsert i nesten et år, også har du plutselig sunget, og så er det over. Tomt. Ikke mer å hente. Denne gangen var det ikke jeg som sang, selv om gudene skal vite at jeg gjorde mitt for å høres. Etterpå var vi tomme alle sammen. Proseccoen hadde sluttet å virke, lysene ble slått på, Oslo Spektrum ble tømt, og der sto vi, i et hav av popcorn på et tomt og klissete gulv. Vi tuslet i transe ut i natta, og i god Gaga-ånd avsluttet vi kvelden med et heidundranses dansekalas på en av byens, la oss kalle det, mer fargerike utesteder. Da jeg våknet formiddagen etter i halv ett tiden hadde jeg såre øyne, vonde bein, og nesten ikke stemme igjen. Herregud for en opplevelse! Det er alt jeg har å si, og jeg skal gi meg nå. Det er i hvertfall helt surrealistisk, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få en så intenst følelsesladd opplevelse ut av det, men jeg koser meg med følelsen av å være så enormt glad for at jeg fikk være med på det, selv om det fortsatt smaker litt bittersøtt. Kristin var her hele helgen, og vi hadde det så utrolig koselig sammen. Håper hun kommer på besøk ofte, det var virkelig en fryd å ha henne her. Kristin, du er hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg er så glad i deg, og jeg har jo fortsatt de rundstykkene i fryseren ver du? Jeg vet ikke om det er pms´en som snakker nå, men her sitter jeg med tårer i øynene, surfer på Youtube etter videoer, og føler meg som verdens største fjortis, etter en konsert med verdens største popstjerne. Det betydde tydeligvis mer enn jeg trodde, og jeg skal gjøre hva jeg kan for å ta vare på minnene. Paws up!

Høststemning på Frogner.

2010-10-14T19:50:00.000Z

Fårikål er godt det! I går lagde jeg årets første, men garantert ikke siste gryte, med en av mine livretter. Det er jo såpass enkelt at noen oppskrift er vel strengt tatt ikke nødvendig, men jeg gjorde det i hvertfall slik: Smelt litt smør i en stor kjele, og brun cirka et kilo (norsk værsåsnill!) lammebog. Kutt cirka en kilo hodegål i grove båter. Har du lam med litt ekstra fett, legg de med fettsiden ned, nederst i gryten. Kjør på med kål og lam og kål og lam og kål, og i mellom lagene fordeler du et par spiseskjeer hvetemel, og noen teskjeer helpepper. Så fyller du kjelen cirka halvfull med vann, lar hele stasen koke på svak til middels varme, og vips! Et par-tre timer senere har du et skikkelig gourmetmåltid, hvis duft i tillegg til å parfymere hele din egen leilighet, sannsynligvis også har tirret neseborene til dine naboer.

Lenge leve sesongenes sjarm! Ps, snart er det tid for jordskokker.

08102010

2010-10-08T12:17:00.000Z

Tiden går så fort. Unormalt fort. Åttende oktober, og dagene bare raser avgårde. Jeg har en liste i notatboken min som ligger i veska, en liste full av uavklarte, ugjorte og ukjøpte, ting og hendelser. Hver dag huker jeg av noe, men hver dag føyer jeg også til noe. The supreme virtue blir å holde tunga rett i munnen fremover. Mister jeg balansen nå, vil det ta lang tid å spenne opp lina igjen.

Ja, så sitter vi her igjen du og jeg.

2010-09-29T17:17:00.000Z

Ting står fortsatt veldig bra til. Det blir forholdsvis lange dager på skolen, og jeg skal ikke undervurdere arbeidsmengden som ligger foran meg heller. For tiden skisser jeg opp det teoretiske rammeverket for oppgaven min, ingen dans på roser, men heller ikke særlig smertefullt. I går bestilte mamma billett hjem til meg. Det skal bli så deilig, fire netter i nord i midten av november, uten en eneste liten kriminalstatistikk! I tillegg fyller tante sin lille gullgutt ett år, og mamma har fristet meg med en dagstur til Tromsø der hun skal på kurs. Ellers er det ikke så mye nytt og berette, bortsett fra at DAVID LYNCH kommer til Cinemateket. Herreminhatt. På Facebook er det ca 2000 som hadde "meldt seg på" eventen sist jeg så, så et par hundre billetter skal nok få bein og gå på. Livet mitt hadde ikke vært det samme uten Twin Peaks, så jeg skal komme tidlig, og jeg kommer til å begynne og gråte hvis jeg ikke får billett. Helt sant. Tenk dere, John Cleese, Lady Gaga og David Lych i løpet av én månede. Da hadde jeg kunnet dø lykkelig. Og ja, også er jeg i ferd med å bli høstforkjøla. For en klisjé! I dag har jeg så lyst på litt sjelevarmende rødvin som jeg ikke har hatt på lenge, så jeg tror jeg må sende mannen ned i kjelleren når han stravrer seg hjem fra jobb etterhvert. I morgen er det debatt på Litteraturhuset, denne gangen om soldatene våre i Afghanistan (ja for dere så meg vel på tv forrige torsdag?), og før det skal jeg jobbe i en kaffebar på Oslo Plaza. Koselig! Fredag er det flytogets ansatte som skal serveres, og så er det helg. Alenehelg. Og jeg har ingen planer. Hvem vil komme på besøk?

People got a lotta nerve.

2010-09-18T10:30:00.000Z

I den lille byen med brosteinstorg, ble det arrangert en utendørs konsert på slaget midnatt. Torget var fullpakket med alt som kunne krype og gå, og som au pair hadde jeg hendene fulle med å holde styr på mine tre barn, en jente og to gutter. Alle under fem. Jenta klatrer på meg som vanlig, og utsikten fra vår lille trebenk reduseres ytterligere. Hennes foreldre står noen meter foran oss, holder hender, og gynger i takt til den Fleet Foxes-aktige firstemte folkesangen som svever fra scenen. Jeg er sliten, kald og lei. Plutselig mister vesla og hennes to brødre interessen for meg, og løper frem til sine nå nyforelskede foreldre. Jeg blir sittende alene, bretter opp kragen, og stikker hendene i lommene på den slitte kåpen min. De svarte skinnstøvlettene mine er klissvåte og iskalde, etter mange timer utendørs. Hele dagen har vært kald, og fortsatt daler små lette snøfnugg over forsamlingen. De smelter når de treffer bakken, men munnen min danner pust om til frostrøyk, og jeg kjenner at vinteren er på vei. Over oss glitrer en myriade av stjerner på en sort himmel. Byen vår nederst i dalføret er velsignet skjermet fra neonlys og orange gatelyter fra de omkringliggende større byene. Det er som om fjellene virker som skylapper.

Det er vakkert i denne delen av landet nå. Jeg trekker iskald luft ned i lungene, sender en hvit røyksøle opp mot nattehimmelen, og ser på at den forsvinner. Nei, dette orker jeg ikke mer. Jeg lengter hjem til det lille rommet mitt, til den enkle rammemadrassen, leselampa og den spennende boka om han som går og sulter i en by jeg ikke kjenner. Jeg lener hodet på skakke og ser meg rundt etter mulige tilfluktssteder. Fantastisk, bakeriet til den gamle mannen på hjørnet har fortsatt oppe. Han har tydeligvis bestemt seg for å forsyne hele byen med varme kringler hele natta. Jeg kjenner meg litt vågal, sniker meg vekk, og tar oppstilling rett innenfor vinduet på bakeriet. Tregulvet knirker i det jeg trår inn. Det lukter varmt og nybakt, og til min store glede blåser gamle varmeovnen på gulvet varm luft rett mot føttene mine.

Gjennom det matte vindusglasset har jeg utsikt både til benken jeg forlot, og til scenen. So the saying says, an elephant never forgets, synges det, og jeg kjenner at jeg begynner å få tilbake varmen i tærne. Jeg tror jeg trenger nye sko, skal jeg overleve denne vinteren og. Hjemme trengte jeg ikke engang spesielle sko for vinteren. Det er annerledes her, på en måte jeg ikke vet om jeg liker enda. Jeg låner toalettet, børster håret, pudrer over den røde kuldenesen min, tar en tyggis, og går tilbake i posisjon. Stadig varmere på beina. Frosten slipper taket, og jeg trekker pusten dypt.

Jeg kikker ut vinduet, sukker, og legger pannen mot glasset. Hva gjør jeg her? Så, uten forvarsel lener to sterke hender seg på hver side av vinduskarmen. Det knirker i treverket, og jeg kjenner at noen puster meg i nakken. Jeg skvetter til, snur meg brått, og ser inn i et par gråblå øyne og et skjevt smil. Er det noe jeg ikke ville gjort for deg tro? sier han. Jeg er målløs. Han er høy, like dårlig kledd som jeg er, en tynn militærgrønn jakke, og lave boots. Han studerer meg sakte og usjenert fra topp til tå, og møter blikket mitt til slutt. Vi smiler stillferdig, tilsynelatene over hverandres antrekk. Ingen av oss kommer herfra. Vi er begge fremmede. Jeg har en hytte oppe i åsen, med utsikt over hele byen. Vi hører musikken derfra. Jeg får en rar følelse i magen, det er lenge siden jeg har vurdert å trå ut av min egen komfortsone. Gjøre noe annerledes, en karakterbrist. Jeg snur meg, kikker ut vinduet, og ser vertsfamilien min pakke tre sovende barn ned i vognene sine. My work here is done. Jeg snur meg tibake, og lener meg mot vinduskarmen. And they walked over the ocean, and the dream they dreamed awake. Until the lights grew dim, until the cop cars came. Everybody tells me this is crazy, yes I know, synger vokalisten. Jeg ser opp. Han smiler fortsatt, og lener seg enda litt nærmere. Vinduskarmene knaker. Nå kjenner jeg at han lukter godt også. Greit, sier jeg lurt og smiler. Jeg kjenner adrenalinet pumpe ut i hver minste lille fiber av meg. Jeg er klar for eventyr...

...men så våkner jeg.

Dette innlegget, i noe forkortet form, fant jeg lagret i notatboken på telefonen min en morgen når jeg våknet. Jeg husker ikke at jeg har drømt det, ei heller at jeg har skrevet det ned. Sangen jeg drømte om er en versjon av Neko Cases People got a lotta nerve, med en mannlig vokalist og masse nydelige harmonier, en versjon av en låt som er blant de fineste jeg noen ganger har hørt. Også har jeg bare drømt den. Innlegget ble lagret halv fem på morgenen, for bare noen dager siden. Jeg får en rar følelse i magen når jeg leser det nå, ikke gjenkjennende, bare veldig rart. Akkurat som om at jeg har opplevd det som noen andre, i en annen kropp. I et annet liv kanskje?

Best of Nord (ønskereprise).

2010-09-17T16:23:00.002Z

I dag er det ganske nøyaktig tre måneder siden jeg var hjemme i Harstad sist. I den anledning tenkte jeg at landsdelen i mitt hjerte fortjente en aldri så liten bildekavalkade. Dere har nok sett det meste før, men why change a winning team?

Show yourself!

2010-09-16T11:53:00.000Z

Jeg er ikke akkurat en ambisiøs blogger, og heller ikke en særlig konstant en, men jeg synes det er veldig hyggelig at det er folk innom her. Statistikkprogrammene varierer (og for å være ærlig betyr det jo ikke så mye heller), men alt fra noen og hundre og opptil tusen klikker seg innom her hver dag. Det er jo ganske mange mennesker! Noen av dere vet jeg hvem er, noen er familie, andre legger igjen kommentarer, men det er fortsatt mange som foreløpig bare er et tall i en statistikk for meg. Noen av dere kommer hit fra de samme nettsidene hver gang, eller deres egne blogger, andre søker på de rareste ting. Hvem er dere? Kan ikke dere presentere dere selv, alle sammen? Man blir jo nysgjerrig.

Ps. jeg har fortsatt ikke kommet over at jeg møtte John Cleese i går.

Månedens definitive høydepunkt.

2010-09-15T16:46:00.000Z

Det er mange mennesker jeg ikke forventer å møte på gata her på Frogner. Og helten min John Cleese er definitivt en av de. Hva det skyldes vet jeg ikke, men jeg tror fru Karma bestemte seg for å gi meg en liten oppmuntring på vei hjem, for tror du søren plystre meg ikke at jeg traff selveste Basil Fawlty i Bygdøy allé. Jeg fniste som en liten jente, og sa HEI, akkurat som om vi kjente hverandre. LOL. Klassisk star struck moment. Hadde jeg ikke vært så blyg hadde jeg lett dratt frem iphone-kameraet, og sagt: "say cleeeeese!". Ååååå, etterpåklokskapens søte kløe.

Til hun som ikke er her lengre.

2010-09-13T18:13:00.000Z

DEN DAG KJEM ALDRI

***

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for um eg søver, eg um deg drøymer.

Um nott og dag er du like nær,

og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,

d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:

Eg sprett frå stolen og vil meg té,

men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,

eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!

Når sumt der burte eg ser seg snu,

eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,

d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:

I song og fløyte- og felelåt,

men endå best i min eigen gråt.

Jeg har tenkt ofte på min farmor i det siste. Hun er ikke blant oss lengre. Jeg skulle så ønske at hun hadde kunnet følge meg videre på veien. Sett meg bli voksen, møtt min minste søster som ble oppkalt etter henne, og sett min andre lillesøster få en liten gutt. Jeg husker henne fortsatt ganske godt, at hun alltid var pen i tøyet, luktet mildt og såpeaktig og av den gule Dreams-hårsprayen, at hun alltid hadde halsbånd og perler, filt-tøfler i størrelse 37, at hun var bitteliten og veldig slank. Jeg kan ikke forestille meg et mildere og snillere menneske, og jeg husker godt kvelden hun gikk bort. Jeg og lillesøster ble plassert tett inntil hverandre i bestemor og bestefars sofa da mine foreldre kom hjem fra sykehuset med nyheten sent på kvelden. Jeg skjønte det med en gang. I dag har jeg blant annet en brun pelsbrosje med en diamant, en lysegul kjole og en hvit cardigan med blonder etter henne. Det tror jeg hun liker at jeg har. Farmor lærte meg viktigheten av å alltid pynte seg fra innerst til ytterst. Det har jeg ikke glemt. I begravelsen hennes hadde jeg på meg det fineste undertøyet jeg hadde. Det er så rart at vi alle skal dø en gang. Ikke være her lengre. Hvordan klarer vi å slå oss til ro med det? En bisarr lettelse når farfar gikk bort for et års tid siden, var viten om at de to nå endelig var sammen igjen. Som rasjonell akademiker skal jeg liksom ikke kunne tro på himmel og engler og sånt, men jeg klarer bare ikke å la være.

Mysemandag.

2010-09-13T15:21:00.000Z

Endelig er jeg trygt plassert i godstolen etter en kort syvtimers økt på skolen. I dag har jeg fått gjort masse, og er heldigvis fortsatt ajour, men jeg merker at kroppen ikke helt vil spille på lag. Ingen matlyst og veldig varme kinn. Nå virker det som om nesa har bestemt seg for å begynne og renne også. Jaja, det er vel den vanlige høstforskjølelsen, ingen vits å overdramatisere slikt, i hvertfall ikke når de nærmeste dagene tillater ganske fleksibel jobbing. Nå skal jeg kikke litt på Fifth Element, my all time favourite, før jeg pakker frem bøkene igjen. Jeg tror jeg skal klare en artikkel til i løpet av kvelden. Tror det blir ertesuppe til middag, også skal jeg fyre i peisen. Ikke verst bare det.

Orange is the new black.

2010-09-09T16:39:00.001Z

Ja, så var det blitt høst da dere. Jeg har vært mildt sagt fraværende på internettfronten i det siste, og det skyldes rett og slett at jeg plutselig, etter to måneders sommerferie, har fått fryktelig mye spennende å henge fingrene i. Og kortversjonen er at alt går veldig, veldig bra. Jeg elsker studiestedet mitt, jeg inspireres av professorene og jeg blir stadig kjent med nye, flotte medstudenter, som har de samme kriminelt interessante interessene som meg. Jeg har blitt med i en forskningsgruppe og et fagutvalg, jeg er ajour med pensum og utarbeidelsen av prosjektskissen. Skåret i gleden however, er at jeg har blitt blond. Ikke sånn askeblond som jeg kler, men gyldenblond, med ganske rødlige innslag (se bilde for litt overdrevet versjon). Helt krise. Når jeg kom hjem fra frisøren var jeg utslitt etter en lang skoledag, visakortet blødde i lommeboka, og jeg begynte å gråte når jeg så meg i speilet. Jenter, før dere farger håret sort med hjemmefarge, tenk dere om. Det er et sant helvete å endre det. Jeg har brukt en formue allerede, og jeg har enda en lang vei igjen. Heldigvis er det bare hår, og som min tapre samboer sa, "jammen du har jo kjæreste!". Han har rett, men lite vet han at vi jenter stortsett pynter oss for hverandre. Jeg føler at alle fniser av meg, der jeg går rundt og ser ut som en fjortis som har vært uheldig med hjemmeblekinga. Sølvsjampo var det noen som sa. Eller sånn sjampo med lilla pigmenter, det skal dempe gult skal det ikke? På den andre siden er det jo bare hår, og jeg får heller eksperimentere med hatt, skjerf og sirlige oppsett i noen uker. Men skolen altså, der har jeg det fint. Jeg tror ikke de bryr seg så mye om håret mitt heller. Det er så fantastisk deilig å ha en egen plass, i 7.etasje med utsikt over byen, der jeg kan ha alle tingene mine liggende. Vannkoker, egen pc, sukkertøypose, termokopp, en liten blomst, fotografier på veggene, og ett tonn bøker i hyller. Luksus! Åtte timer flyr forbi, og deilig, jordaktig høstluft slår meg i ansiktet når jeg går ut døra. Jeg gleder meg til å finne frem hansker, kåper og skjerf. Det er liksom litt mere ladylike med høstmoten.

Heime- Veslemøy ved Rokken

2010-09-04T10:26:00.016Z

D´er haust. Det ruskar ute
med Regn og kalde Vind.
Smaafuglen flyr mot Rute
og vilde gjerne inn.
Men under Omnen god,
der ligg paa Sekkje-Pute
han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer
og blinkar stilt og smaatt
og alt i Verdi gløymer
og hev det varmt og godt.
Og segjer ingin Ting,
men liksom inn seg gøymer
med Rova sveipt i kring.

Som Silke-Nøste fine
han ligg i mjuke Skinn
med Svevn i kvar den Mine
og alle Kløar inn.
Og glyrer likesæl
med kloke Augo sine
og murrar smaatt og mèl.
*
Skal vìta kvar du vankar
i blide Draumar no?
Kann hende dine Tankar
seg svæver lint til Ro
i gamall Minne-Krins,
som stilt i Hop seg sankar
fraa den tid du var Prins?

Venaste Prins i Verdi
du gjekk i Skogen grøn
med Gullhaar yvi Herdi
og ung og keik og kjøn
og tenkte paa den Møy
som gjekk og henta Bæri
so vide under Øy.

Daa kom den Trollheks blide
med Sving og Sveiv og Svins
fraa Trolleheimen vide
og saag den vene Prins.
Men skræmd han fraa ho skvatt.
Daa las ho Trollbøn stride
og gjorde han til Katt.

Sidan so vidt han Flakkar
igjennom Skog og Skar,
langt yvi Berg og Bakkar,
og kjem til okkons Gard.
Her kan i ro han døy.
Her vil han kvile, Stakkar,
og tenkje paa den Møy.

Aa hu! det ruskar ute
med Regnvind sur og graa;
Smaafuglen flyg mot Rute
og liksom bankar paa.
Men under Omnen god
du Mons paa Sekkje-Pute
skal drøyme lognt i Ro.

Hittil i august har jeg...

2010-08-23T09:07:00.000Z

Fått en superkoselig gave fra en snill svigersøster som kom innom på risotto.

Bakt luftige rundstykker med valmuefrø, av en oppskrift som jeg desverre ikke husker.

Kjøpt en femti år gammel jerngryte fra finske Sarpaneva, som blant annet har blitt brukt til confitering av andelår.

Bakt en halv porsjon muffins med smørkrem med rom, fordi jeg fikk lyst på noe søtt.

Vært kaffegerilja for Stockfleths på Øya, og solgt kaffe med liv og lyst.

Kjørt til Trondheim i en kassebil, med en kaffebar i bagasjen.

Jobbet som barista under NM i Slappa, på Tordenskjoldplassen. Et arrangement som nesten regnet bort.

Forelsket meg i en kaffemaskin. La Marzocco GS3. <3

Det verste er overstått.

2010-08-20T08:18:00.002Z

TAKK alle sammen! Tenk at jeg overlevde? Jeg tok til og med et par tre øl med alle sammen etterpå, og det var så deilig å snakke fag med noen som skjønner hva jeg mener. Så, det skal nok gå bra dette her. Koselig å bli kjent med nye folk, selv om det er skummelt i starten. Nå fyker jeg avgårde til Trondheim på en kaffejobb, og jeg gleder meg til mandag. Det er et godt tegn.

En stor bolle popcorn døyver den verste første skoledags-angsten.

2010-08-18T19:08:00.000Z

I morgen er første offisielle skoledag. Jeg er nervøs. Jeg kjenner ingen. Jeg aner ikke hvordan det kommer til å bli. Og voksen-nervøsitet er annerledes enn barne-nervøsitet. Et barn har alltid (forhåpentligvis) en voksen bak seg. En hånd og holde i, et fang å sitte på om det blir for skummelt. Jeg er alene. Ingen hender eller fang. Det hadde bare sett teit ut, og det hadde nok vært mild sagt skadelig for min faglige integritet.

Hele livet har jeg vært redd for å stole på at jeg kan noe. Jeg har alltid huskelister, telefonnummer jeg kan ringe hvis jeg møter på problemer eller tviler på noe, eller en bok jeg kan slå opp i. Jeg sliter med å stole på meg selv. Nå skal jeg settes på prøve. Ved hver eksamen (og jeg har avlagt et tredvetalls eksamener ved universitetet nå) beviser jeg for meg selv at jeg kan mer enn jeg tror, og at kunnskapen faktisk er lagret et sted. Dessuten er jeg takknemlig og glad for å ha trent opp evnene mine i systematikk, analyse og konstruktiv problemløsning, og dette er utvilsomt anvendelig kunnskap også på et generelt plan her i livet. Jeg håper at denne basen, denne dannelsesreisen som jeg har vært på de siste fem årene, virkelig kommer til nytte i tiden fremover. Det håper jeg virkelig. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg har å bidra med i den akademiske sfære. Jeg trenger å få klargjort hva jeg står for, hvem er faglig sett er, og hva jeg faktisk har å komme med i sammenhengen. Jeg er klar for to spennende år, men jeg er mer nervøs enn jeg kan huske å ha vært siden første skoledag på Ervik Barneskole. Jeg håper de andre barna i klassen liker meg.

Ønsk meg lykke til værsåsnill.

ØYAØYAØYA!

2010-08-13T11:03:00.000Z

Dag 1: Iggy, M.I.A, regn i mengder, woho, strømbrudd, tørr under tak i traktekaffebar, spareribs og øl til kveldsmat på gjesteområdet, støvler og regnponcho, sol til slutt, magisk, hjem kl01.
Dag 2: Kaffegerilja, LCS Soundsystem, suksess, strømbrudd under Yeasayer, nydelig vær, Pavement i solnedgang, kalvegryte til kvelds.
Dag 3: yr.no er nådeløse, Veronica og jeg er positiv, må kjøpe regnfrakk, ny geriljadag, Robyn, La Roux, forhåpentligvis god stemning!

Fortell meg om din Øya-opplevelse!

Fordi jeg elsker å fylle ut skjemaer!

2010-08-10T21:18:00.001Z

Slike lister som dette dukker med jevne mellomrom opp på ymse blogger rundt om kring. Dersom en er interessert i skribentens privatliv, kan de være en fin måte å indrodusere seg på, uten å måtte bruke altfor mye krefter på utformingen. Personlig er jeg på generell basis meget svak for å fylle ut ting, det er sikkert derfor jeg forguder Tetris, og elsker å pusle puslespill. Offentlige dokumenter, refusjonsskjemaer, kommentarfelt, quizer og slike start.no-tester elsker jeg. Hadde jeg hatt en populær blogg skulle jeg hatt såkalt "spørrerunde" i ett kjør for å dempe begjæret, men dere får heller spørre om det skulle være noe dere lurer på, ikke sant?

1. Tre ord om meg: Tålmodig, engstelig, snill.

2. Det første jeg gjør om morgenen er: Å vaske ansiktet og lage kaffe.

3. Når jeg hører på radio blir jeg: Glad over at det fortsatt finnes, og underlig

rolig av å ikke måtte se på en skjerm for å bli underholdt.

4. Jeg gleder meg til: Å se Sebastian igjen. Tante sin lille skatt!

5. Klesskapet mitt er fullt av: Billige klær av dårlig kvalitet, som gradvis skal byttes ut med kvalitet som tåler mer enn tre vask.

6. Når jeg skal pynte meg: Bruker jeg lang tid på å sminke meg, mens jeg drikker den obligatoriske "sminke-ølla" og hører på Lady Gaga (bare 67 dager igjen til konsert!)

7. Sminke er: Jeg glad jeg slipper å bruke så mye av som jeg "måtte" for et år siden. Takk til MD Formulations! Mineralfoundation fra Tikei, litt rouge og mascara holder.

8. Første gang jeg var full var jeg: Antakeligvis langt fra så full som jeg trodde jeg var.

9. Jeg føler meg mest sexy når: Jeg for eksempel finner en bukse som passer perfekt. Eller når jeg vet at jeg har rett i noe.

10. I kaffebaren bestiller jeg: En liten dagens, og en enkel espresso.

11. I baren bestiller jeg: Helst champagne, eller en flaske øl.

12. På fest finner du meg: Tett inntil noen jeg allerede kjenner.

13. Ved sengekanten har jeg: Gode gamle bamsen min Balder, boken "Vindens Skygge", en lampe og et stearinlys.

14. Jeg kan ikke leve uten: Er det håpløst å si kjærlighet?

15. Barn er: Det fineste i verden.

16. Om natta: Flyver det flaggermus rundt husene her på Frogner, det har jeg sett.

17. I veska har jeg: Lommebok, mobil, sminkepung, våtservietter, paraply, pastiller, og masse rot.

18. Trening er: Vondt og nødvendig. Sitter her og svetter etter en joggetur rett etter at jeg hadde spist en god porsjon indisk. Ikke lurt.

19. Politikk er: Noe flere burde søke og forstå, ikke bare kritisere og sukke over. Et demokrati bestående av sutrekopper som ikke stemmer fordi det "ikke betyr noe", men som er snare med å hyle ut når de føler seg tråkket på tærne av staten er ikke et godt demokrati. Folk flest veksler mellom dvale og vill panikk. Kunnskap er makt!

20. Kjærlighet er: Mer enn forelskelse.

21. I høst skal jeg unne meg: Ny skoleveske i skinn, hårstriping, Acne-jeans og skikkelige skinnstøvletter.

22. Alle jenter burde: Droppe snus.

23. Alle gutter burde: Fortelle jentene at de burde droppe snus.

24. Jeg er dårligst til: Å være spontan.

25. Jeg er flinkest til: Å ha oversikt over mange ting på en gang, og å ta ting seriøst.

26. Jeg elsker: Kjæresten min.

27. Det mest ulovlige jeg har gjort: Løpt fra en taxi uten å betale, på fylla i en fremmed by. (Unnskyld mamma!)

28. Jeg beundrer: Sykepleiere og lærere.

29. Det beste jeg vet: Torsk, riesling, bresaola, sushi, vitello tonnato.

30. Min verste uvane: Er kanskje at jeg er litt neat-freak, og ikke klarer å slappe av med rot og uryddigheter. (Henger sikkert sammen med mitt hat for alt som er asymmetrisk).

31. Jeg er medlem i: Norsk Korforbund, Norges Bygdeungdomslag, Norske Vinklubbers Forening, samt en amerikansk rosemalingsforening.

32. Jeg tror på: Karma.

33. Du visste kanskje ikke at jeg: Kom på delt førsteplass i kretsmesterskapet i oste-anretning?

34. På skolen er jeg: Veldig konsentrert, og tar den statlige sponsingen av min utdanning meget seriøst. Se punkt 19 og 25.

35. Som venn er jeg: En god lytter tror jeg?

36. Når jeg har fri: Drikker jeg mye kaffe, leser skjønnlitteratur eller ser på The Simpsons.

37. Jeg brenner for: Den norske kulturarven.

38. Om fem år har jeg: Et barn, tiårsjubileum med min kjæreste, og en doktorgrad.

39. Om en time: Ligger jeg i sengen og leser, og gleder meg til Øya som starter i morgen. Kjæresten min, som rigger der, er sikkert ikke kommet hjem enda.

40. Siste Youtube-video jeg så: Denne tyske sjarmbomben:

Sees vi på Øya?

2010-08-10T14:41:00.000Z

Tenk at det er et år siden forrige gang. Det er helt sykt. I fjor bedrev jeg såkalt frivillig solskinnspatruljering, i år har jeg lønnet arbeid. Det er tross alt det aller beste. Stockfleths leverer, som de foregående år, Øyakaffen. En lekker økologisk sak fra Yirgacheffe i Etiopia, med duft og smak av sitrus, blomster og det typiske innslaget av bergamot. Rett og slett en veldig god kaffe, så om du skal gjeste Øya i år, anbefaler jeg på det varmeste at du rasker med deg en kopp mellom alle ølglassene du sannsynnligvis kommer til å drikke. På festivalens siste tre dager kan jeg for øvrig treffes som kaffegerilja, nytt av året, en vandrende kaffekanne, forhåpentligvis til glede for alle kaffetørste festivalgangere. Jeg håper på sol, glade mennesker, god musikk, masse kjærlighet, og mange mange kaffekunder. Håper vi sees!

Det er ikke bare å brette opp ermene.

2010-08-06T12:35:00.000+01:00

Det må gjøres skikkelig. Jeg elsker menn med øyne for detaljer, det være seg skopuss, sans for realt sømarbeid, glatte midtskiller, barbering med geometrisk presisjon, en aftershave valgt med nøye ømhu, nystrøket press i buksa, velstelte negler, kritthvite strømper, blankpussede mansjettknapper, eller som her- fine brettekanter. Jeg mener det sier mye om en mann når han ikke går av veien for å holde seg selv ved like. Vi er alle beboere i et legeme som skal representere oss gjennom livet, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det?

Vil du komme på kaffebesøk til Frogner?

2010-08-05T11:38:00.002+01:00

Nå skulle jeg vært på vei over grensen til nabolandet for en hyggelig kaffejobb. Desverre ble det avlyst, så nå har jeg to dager som jeg ikke helt vet hva jeg skal fylle med. Ikke har Lånekassen vært snill med meg enda heller, så alternativene begrenser seg. De som sier at penger ikke kan gjøre deg lykkelig, tar feil. Alvorlig talt. Jeg hadde blitt lykkeligere om jeg kunne unne meg sushi til middag, gå på kino på kvelden, og drikke noen glass rosé på Baltazar etterpå. Eller kjøpt med en ny dongeribukse, eller endelig gått til frisøren og blitt blond (jepp)? Jeg er vel ikke overfladisk fordi jeg mener det? I stedet improviserer jeg middager, baker brød, drikker ølglasset mitt sakte, og planlegger høsten og vinterens reiser. Living low.

Å surfe på internett er heldigvis ikke utgiftsbelagt på daglig basis, så jeg drømmer meg mye bort med å sjekke flybilletter til eksotiske destinasjoner, og fantaserer om en romantisk getaway med kjæresten når snøen faller her hjemme. Han må være så lei av at jeg går hjemme stakkar, det skal bli godt å få meg litt ut av huset om knappe to uker. Nye rutiner, masse arbeid, nye klassekamerater. Skummelt og spennende. Vi er bare 20 som skriver master nå, så her skal det samarbeides tett. Dessuten er det jo under en uke til Øya, der skal jeg selge kaffe i fire dager sammens med fabelaktige mennesker. Jeg gleder meg til litt liv og røre...og M.I.A.

Hva fyller dere dagene med kjære lesere? Hadde jeg hatt en stor blogg med horder av fans og tusentalls lesere (slik at kanskje et par og tyve hadde dukket opp) hadde jeg invitert dere alle på besøk. Jeg kunne traktet deilig kaffe, bakt cupcakes til alle, og vi kunne snakket om alt og ingenting til tonene av Miles Davis. Eller arrangert sånn lesertreff. Haha! Det hadde vært noe.

Dette er, ganske riktig, et rop om hjelp. Jobber absolutt alle bortsett fra meg? Hva kan man finne på i denne byen, som har vært mitt hjem i 5 år, når lommeboka er slunken og alle andre jobber?

Jeg kjeder meg, og det føles ikke lengre som et luksusproblem.

Makroner i fritt fall.

2010-08-03T11:10:00.003+01:00

Kjæresten min jobber lange dager, men vet å ta vare på sin ferierende kjære. For eksempel ved å komme hjem med en liten stabel makroner med mine favorittfyll. Pasjonsfrukt, hvit sjokolade, kirsebær og en te-variant.

Foto: kjæresten